Løsningsrett etter odelsloven til eiendom benyttet til uttak av sand og grus

Dommere: Flock, Tjomsland, Stang Lund, Skoghøy og Aasland

Parter i saken var to søsken, Hans Kristian Bjørntvedt og Gunn Rød. Faren hadde vært eier av en odelseiendom som besto av tre særskilt matrikulerte bruk, et gårdsbruk, en skogparsell og en utmarkseiendom som fra lang tid tilbake hadde vært benyttet som sandtak. Sønnen var best odelsberettiget og hadde i 1972 fått overskjøtet gårdsbruket til seg. I 1998 ble også skogteigen overskjøtet til ham, mens hans yngre søster fikk skjøte på sandtaket.

Bjørntvedt gikk til odelssøksmål mot Rød. Han fikk medhold i byretten, men tapte i lagmannsretten. Høyesterett tok ikke stilling til om det i det hele tatt hadde skjedd noen odelshevd i forhold til sandtaket, idet retten til odelsløsning i alle fall senere var falt bort. Det ble under henvisning til lovforarbeider og rettspraksis uttalt at odelsloven § 23 om bortfall av løsningsrett også får anvendelse i et tilfelle hvor eiendommen ikke lenger "kan nyttast til landbruksdrift", jf. lovens § 1. Rød gjorde gjeldende at dette innebar at løsningsretten til grunn til slik virksomhet som nevnes i § 3, da også falt bort. Høyesterett uttalte at loven naturlig bør forstås slik. Høyesterett fant videre at den aktuelle eiendom - sandtaket - var av en slik karakter at den falt inn under lovens § 3. Omfanget av den virksomhet som hadde vært drevet og av de gjenværende sandforekomster tilsa at eiendommen falt utenfor § 3 annet ledd om "tilhøyrsle" til en jordbrukseiendom. Høyesterett kom etter dette til at eiendommen ikke kunne løses på odel og stadfestet lagmannsrettens dom.