Omstøtelse i konkurs etter dekningsloven

Dommere: Stabel, Matningsdal, Gussgard, Tjomsland, Gjølstad

Kjell's Markiser AS drev produksjon og salg av solavskjermingsutstyr med 113 ansatte. Virksomheten var utpreget sesongavhengig med mesteparten av salget i vår- og sommermånedene. Fast bankforbindelse var Sparebanken NOR, som hadde pant i varelager, factoringpant i kundefordringer og pant i aksjene. Bedriften hadde ulike lån i banken, herunder kassakreditt som normalt hadde et tak på 8 millioner. Bedriften hadde varierende, men svake resultater, med et overskudd i 1994 på 1,7 millioner og et underskudd for 1995 på 6,9 millioner.

Egenkapitalen ved årsskiftet 1995/96 var negativ, på 6,6 millioner. I februar 1996 var kassakreditten nesten oppbrukt, og banken innvilget tilleggskreditt på 3 millioner med en nedtrappingsplan frem til utløpet av juli. Eieren ble gitt frist til å skaffe 5 millioner i frisk kapital til 31. mars, ellers ville banken tiltre aksjene. Da dette ikke lyktes, tiltrådte banken aksjene 10. april, og betinget seg to observatører i styret. Den 2. mai ble ytterligere tilleggskreditt bevilget med 1 million. I styremøte samme dag ble fremlagt et foreløpig regnskap som viste et underskudd så langt på 5 millioner. Den negative utviklingen fortsatte, og bedriften begjærte oppbud 5. september. Konkurs ble åpnet samme dag. I tremånedersperioden før konkursen hadde banken, ved trekk på bedriftens kassakredittkonto, fått nedbetalt gjeld på knapt 5 millioner kroner. Det gjaldt dels nedbetaling av den utvidete kassakreditten, dels nedbetaling av faste lån i henhold til stående avtale og dels betaling av saldo på diskonteringskreditt. Boet begjærte dette omstøtt i sin helhet, og fikk medhold i Toten herredsrett, mens Eidsivating lagmannsrett bare opprettholdt omstøtelse for et beløp på 745 814 kroner. Høyesteretts flertall kom, med unntak for tre nedbetalinger, til at omstøtelse ikke kunne skje. Ved vurderingen etter den subjektive omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-9 viste flertallet blant annet til at selv om bedriftens økonomi var svært svak, og banken var kjent med dette, var det ikke grunnlag for å kritisere bankens engasjement i 1996, som var et forsøk på å sikre fortsatt drift i alle kreditorers interesser. Uten en tilfredsstillende ordning for sikring av egne krav, ville banken ikke ha gått inn med tilleggskreditt. Det ble ikke gitt ytterligere sikkerhet eller avtalt andre vilkår enn vanlig. At rammen skulle nedreguleres når salget etter de sesongmessige svingninger i bransjen tok seg opp, var i samsvar med praksis. Selv om det måtte kunne legges til grunn at banken burde ha vært kjent med at det var et etterslep når det gjaldt forfalte avgiftskrav til det offentlige, var dette - slik forholdene her lå an - ikke tilstrekkelig til å anse nedbetalingen på kassakreditten som utilbørlig. En nedbetaling på lån i juli, tre måneder etter forfall, med 745 814 kroner, nedbetaling av diskonteringskreditt med 498 466 i august, også den etter forfall, og saldoreduksjon på kassakreditten med 512 020 kroner etter at oppbud var besluttet, ble likevel omstøtt etter § 5-9. For de øvrige nedbetalingene var det ikke grunnlag for omstøtelse på objektivt grunnlag etter § 5-5 heller, idet det dreiet seg om betalinger i henhold til faste rutiner, og som måtte anses som ordinære. Et mindretall på en dommer stemte for omstøtelse på subjektivt grunnlag av alle betalingene - bortsett fra automatiske trekk på litt over 400 000 kroner til dekning av faste lån - , og viste til bedriftens svake økonomi, til at bankens dekning skjedde på bekostning av offentlige avgiftskrav, og til at banken burde ha kjent til dette. Banken hadde gjort gjeldende at omstøtelse ikke kunne skje, da banken hadde factoringpant i kundefordringene, og disse skulle etter avtale innbetales til kassakredittkontoen. Når banken tok seg betalt av denne kontoen, var det dermed en pantetiltredelse som var vernet i konkurs. Høyesterett fant enstemmig at banken ikke kunne høres med dette. I henhold til factoringpantavtalen hadde bedriften rådighet over fordringene inntil banken valgte å tiltre pantet. Så lenge dette ikke hadde skjedd, var man fortsatt på sikringsstadiet. Banken ble heller ikke hørt med en innsigelse om at gjeldsnedbetaling via trekk på kassakreditten ikke var betaling i dekningslovens forstand, men en form for ombytting av gjeldsposter.