Skatteplikt til Norge for svensk selskap - kontrakt om virksomhet på norsk sokkel

Dommere: Oftedal Broch, Frisak, Rieber-Mohn, Dolva, Smith

Boligplattformen Safe Lancia var i 1991-92 utleiet til Phillips Petroleum Company til bruk på Ekofisk-feltet. Broströms Rederi AB var ansvarlig for å bemanne og drive plattformen. Deler av de tjenester Broström var ansvarlig for, ble sub-kontrahert til Safe Service AB, herunder cateringvirksomheten på plattformen. Phillips hadde betinget seg å godkjenne det selskap som skulle utføre cateringen, og hadde laget en "shortlist" over aktuelle selskap. Safe, som selv ikke var et cateringselskap, inngikk kontrakt med et av disse selskapene, Chalk Catering AS, om å utføre cateringen.

Sentralkontoret for utenlandssaker tok opp med Safe hvorvidt selskapet var skattepliktig til Norge. Selskapet hevdet at tjenestene de selv produserte - diverse tekniske beregninger m.v. - ble utført ved selskapets kontor i Gøteborg og at cateringen helt ut ble utført av Chalk Catering. Dermed drev ikke Safe selv noen "virksomhet" på sokkelen, jf. petroleumsskatteloven §§ 1 og 2 sammenholdt med skatteloven § 15 første ledd bokstav c. . Ligningsnemnda og overligningsnemnda fant at Safe var skattepliktig for catering-virksomheten med grunnlag i Safes kontraktsmessige forpliktelse. At kontrakten ble oppfylt ved en underentreprenør, var uten skattemessig betydning. Byretten og lagmannsretten kom til at Safe ikke var skattepliktig til Norge, men statens anke vant frem i Høyesterett. Spørsmålet om skatteplikt for en kontraktspart som lar hele arbeidet utføres av en underentreprenør, er ikke tidligere løst i rettspraksis og er ikke omtalt i forarbeidene til skatteloven. Ligningspraksis var etter det opplyste meget beskjeden. Høyesterett la vekt på sammenhengen i rettsreglene og reelle hensyn. Det virket lite naturlig at Safes kontraktsforpliktelse for catering ikke skulle være skattepliktig, når Broström - lenger oppe i kontraktskjeden - ble skattlagt for sin virksomhet, inkludert cateringen. - Broströms skatteplikt til Norge fulgte allerede av at selskapet oppfylte deler av sin kontrakt ved egen virksomhet på plattformen. For skatteplikt talte videre at det mellom partene vil være uten økonomisk eller rettslig betydning hvorvidt et selskap oppfyller en kontrakt ved egen arbeidskraft eller ved en underentreprenør. Safes fortjeneste på virksomheten var knyttet til den løpende oppfyllelse av cateringtjenesten, og selskapet sto selv ansvarlig overfor sin medkontrahent Broström for kontraktens rette oppfyllelse. Dette var et sentralt argument for å anse at Safe drev virksomhet på norsk sokkel, og for at det økonomiske resultat av virksomheten kom til beskatning i Norge. Det kunne også åpne for illojal skatteplanlegging om skatteplikten kunne bortfalle ved bruk av underentreprenør. Det var ikke omtvistet at vilkårene for å skjønnsligne Safe forelå. Etter omstendighetene var ligningsmyndighetene ikke forpliktet til å innhente ytterligere opplysninger fra selskapet. Det var videre ikke vilkårlig å benytte en fast fortjenesteprosent for å fastsette inntekten.