Trafikkulykke med personskade - årsakssammenheng

Dommere: Skoghøy, Coward, Matningsdal, Frisak, Gjølstad

A, født i 1966, ble utsatt for en trafikkulykke i 1990. Trafikkulykken bestod i at han i en fart av ca. 60 km/t kjørte utfor vegen, og etter noe skrensing støtte mot en fjellvegg. Etter ulykken utviklet han flere sykdomssymptomer (nakkesmerter, hodepine, konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt og vissenhetsfølelser), og fra 1992 inntrådte det lammelser i venstre arm og ben. Disse tiltok gradvis, og fra mars/april 1997 ble han avhengig av rullestol. Partene var enige om at han i dag er 65 prosent medisinsk invalid og 100 prosent ervervsmessig ufør.

Spørsmålet i saken var om invaliditeten var forårsaket av ulykken, og - i tilfelle - om årsakssammenhengen var adekvat eller påregnelig, slik at han hadde krav på erstatning etter trafikkforsikringen og utbetaling under en førerulykkesforsikring. Både byretten og lagmannsretten kom til at det forelå adekvat årsakssamenheng, og Høyesterett kom enstemmig til samme resultat. På grunnlag av forklaringer fra de sakkyndige la Høyesterett til grunn at lammelsene var psykisk betinget, og at lidelsene etter det internasjonale diagnosesystem ICD-10 måtte klassifiseres dels som dissosiative motoriske forstyrrelser (F44.4) og dels som en somatiseringslidelse (F 45.0). Etter Høyesteretts oppfatning måtte lidelsene anses utløst av trafikkulykken, og selv om det var forhold i skadelidtes personlighet som stod mest sentralt i årsaksbildet, spilte trafikkulykken en så pass vesentlig rolle at det var rimelig å knytte ansvar til den. Høyesterett kom også til at selv om skadeforløp av den karakter man stod overfor i denne saken, var sjeldne, kunne skaden ikke anses å falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. Etter dette måtte Storebrand være fullt ut ansvarlig både etter trafikkforsikringen og førerulykkesforsikringen.