Ulykkes- og sykeforsikring

Dommere: Gussgard, Stang Lund, Utgård, Bruzelius, Aasland

Når et forsikringsselskap avslår et krav under en ulykkes- eller sykeforsikring, følger det av ordlyden i FAL § 18-5 annet ledd at forsikrede mister sitt krav dersom vedkommende ikke innen 6 måneder fra skriftlig melding om avslaget anlegger sak eller krever nemndbehandling. Avslaget må angi fristens lengde, hvordan den avbrytes og følgen av oversittelse.

I forbindelse med banklån hadde A tegnet gjeldsforsikringer. I 1991 var han utsatt for et uhell og fikk en ryggskade, i startfasen diagnostisert som et prolaps. Han måtte etter hvert gi opp å komme i arbeid. I oktober 1993 ble banken underrettet om As problemer. Banken underrettet Vesta Forsikring AS som i brev 20. januar 1994 viste til at et slikt prolaps ikke var dekket av forsikringene. A fikk full uførepensjon i 1996 og fremsatte krav under forsikringene. I brev 3. januar 1997 viste Vesta til brevet fra 1994 og opplyste samtidig om fristbestemmelsen i FAL § 18-5 annet ledd. A anla ikke sak mot Vesta før i mai 1998. Hovedanførselen for Høyesterett var at fristen i § 18-5 annet ledd ikke kunne starte sitt løp før foreldelsesfristen for kravet etter § 18-6 var begynt å løpe, alternativt at den ikke kunne starte før skadelidte hadde slik kvalifisert kunnskap om skaden som er nødvendig for at denne foreldelsesfristen skal begynne å løpe. Anførslene førte ikke frem. Bestemmelsen måtte forstås etter sin ordlyd. Det var anlagt sak mot banken innen 6-månedersfristen. Under henvisning til FAL § 19-9 hevdet A at dette også avbrøt fristen overfor forsikringsselskapet, men fikk ikke medhold i dette. Vesta hadde heller ikke mistet retten til å påberope fristoversittelsen ved å ha realitetsbehandlet kravet etter fristens utløp, jf. foreldelsesloven § 14.