Ærekrenkelse/ - erstatning etter påstått voldtekt

Dommere: Utgård, Oftedal Broch, Dolva, Skoghøy, Smith

A hevdet å være voldtatt av B etter en eksamensfest, noe han benektet, idet han mente de hadde hatt samleie som var frivillig fra begge sider. De to gikk i samme klasse ved Høyskolen i X. Hun betrodde seg til en del mennesker om at hun var blitt voldtatt, og av hvem. Etter hvert anmeldte hun også B. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. B reiste ærekrenkelsessak med påstand om mortifikasjon og erstatning. A greide ikke å føre sannhetsbevis. Hun ble i herredsretten og lagmannsretten dømt til å tåle mortifikasjon og å betale oppreisning med 20 000 kroner. Etter bevisførselen uttalte lagmannsretten at det ikke var mer sannsynlig at beskyldningen var sann enn at den ikke var det. Det var da ikke grunn til å gå inn på kravet til sannhetsbevisets styrke etter straffeloven § 249 nr. 1.

A hadde uttalt seg til i alt 11 personer. Lagmannsretten anså at for 7 av disse - venner, medelever og helsepersonell - dreiet det seg om betroelser i tid nær til hendelsen og som ledd i å bearbeide denne. Disse uttalelsene var således straffrie etter § 249 nr 3, ivaretakelse av egen tarv, idet hun da på alle måter hadde vært tilbørlig aktsom. De siste fire uttalelsene var til to foresatte lærere og to medelever i det påfølgende høstsemester, og ble fremsatt i forbindelse med ulike behov i undervisningssituasjonen. Lagmannsretten anså at disse falt utenfor kretsen etter 249 nr. 3. For Høyesterett ble det sentrale spørsmål en avveining mellom ytringsfriheten, slik den er vernet i EMK artikkel 10 nr. 1, og omdømmets vern etter straffeloven § 247, jf. EMK artikkel 10 nr. 2. Det som forelå til vurdering, var de fire uttalelsene som førte til domfellelse i lagmannsretten. Høyesteretts flertall - tre dommere - fant at også disse uttalelsene var vernet av ytringsfriheten, og således rettmessige i forhold til § 247. As anke førte således frem. Det måtte legges til grunn at A hadde vært i aktsom god tro med hensyn til at hun var blitt voldtatt. Uttalelsene måtte anses som betroelser i tilknytning til hennes behov i klassesituasjonen, som må ha vært sterkt preget av at B fortsatt var elev i samme klasse. De var vesentlige for henne med sikte på å mestre den fortsatte skolesituasjonen. Avveielsen av om uttalelsene var rettmessige, måtte blant annet skje på bakgrunn av det behov for støtte som et seksualovergrep fører med seg. Den nye straffeloven § 208 om straffrie betroelser ved seksualovergrep fikk ikke anvendelse i saken. Men bestemmelsen kunne klarligvis ikke utelukke at norsk strafferett i lys av EMK allerede hadde et innhold som delvis var i samsvar med § 208. Mindretallet vurderte avveiningen mellom ytringsfrihet og vernet mot ærekrenkelse annerledes. Beskyldningen var sterkt krenkende, og gikk direkte på Bs hederlighet. Det må stilles strenge krav til aktsomheten, når personkretsen man betror seg til øker. Det samme gjelder etter hvert som tiden går. Endelig ble det tillagt en viss vekt at A bare stykkevis husket hendelsen. Mindretallet stemte for stadfestelse av lagmannsrettens dom.