Bevisvurderingen under skyldspørsmålet - straffutmåling

Dommarar: Gussgard, Rieber Mohn, Tjomsland, Gjølstad, Dolva

I byretten ble domfelte kjent skyldig bl.a. i overtredelse av strl. § 231 første straffalternativ, jf. § 232 ved å ha avfyrt en pistol i brystet til en mann. Forholdet var av avgjørende betydning for straffen på fengsel i 3 år. I anke gjorde domfelte gjeldende at dommen måtte oppheves p.g.a. graverende feil ved saksbehandlingen - domsgrunnene. Subsidiært anket han over bevisvurderingen og straffutmålingen. Lagmannsretten besluttet å fremme anken som bevisanke. Også i lagmannsretten ble han funnet skyldig i grov legemsbeskadigelse. Straffen ble satt til fengsel i 2 år og 9 måneder.

Påtalemyndigheten anket til skjerpelse av straffen. Domfelte anket prinsipalt over saksbehandlingsfeil som han mente måtte føre til opphevelse både av lagmannsrettens dom og av rettens henvisningsbeslutning. Subsidiært anket han over at retten ikke hadde utsatt ankeforhandlingen da et vitne ikke møtte, men tillatt opplesning av vitnets politiforklaring. Under henvisning til straffeloven § 64 anførte han under ankeforhandlingen at straffen måtte reduseres. Høyesterett vurderte anken til lagmannsretten over byrettens domsgrunner slik at anken i realiteten gjaldt bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten hadde ikke begått noen saksbehandlingsfeil ved ikke å oppheve byrettens dom. Høyesteretts dom inneholder noen uttalelser vedrørende straffeprosessloven § 322. Det vitnet som ikke møtte, hadde forklart seg for byretten. Under ankeforhandlingen hadde forsvareren samtykket i opplesning av vitnets politiforklaring. På denne bakgrunn og ut fra innholdet i politiforklaringen fant Høyesterett å kunne legge til grunn at det ikke var av særlig betydning at vitnet forklarte seg direkte for retten. Det ble ikke ansett i strid med § 297, jf. EMK artikkel 6, at politiforklaringen ble lest opp, og det var ingen feil i forhold til § 294 at saken ikke ble utsatt. Etter at lagmannsretten hadde avsagt dommen av 11. januar 2001, ble A dømt for overtredelse av narkotikalovgivningen ved lagmannsrettens dom 31. januar 2001. Straffen ble satt til fengsel i 2 år, idet det ble sett hen til dommen av 11. januar og prinsippet i straffeloven § 64. Høyesterett fant at den grove legemsbeskadigelsen - en handling som ligger nær opp til forsøk på drap - måtte føre til en noe lengre straff enn den lagmannsretten var kommet til. Ved utmålingen kom straffeloven § 64 til anvendelse. I og med at det i narkotikadommen var tatt hensyn til at domfelte allerede var dømt til en lengre fengselsstraff, var det bare et begrenset rom for ytterligere reduksjon. Straffen ble fastsatt til fengsel i 3 år og 3 måneder.