Bil kontrollert med laser fartsmåler

16.11.2001, 2000/504, straffesak, anke

§ 3

Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Marit Bakkevig) mot A (advokat Arne Meltvedt)

Dommere: Rieber-Mohn, Gjølstad, Aarbakke, Skoghøy, Dolva

Den 3. september 1998 kjørte A sin bil langs Rv 57 ved Nesfossen i Lindås, der fartsgrensen er 80 km/t. Han ble på strekningen kontrollert med en laser fartsmåler som viste en hastighet av 192 km/t. Etter å ha hørt sakkyndige på laserapparatets funksjoner, som også hadde avgitt skriftlige erklæringer til domstolen, avsa Nordhordland herredsrett 11. desember 1998 straffedom som la til grunn at lasermålingen var korrekt, og Leivestad ble idømt 60 dagers fengsel for fartsovertredelse i idealkonkurrens med vegtrafikklovens § 3.

A anket til lagmannsretten over straffutmålingen, i det han for herredsretten hadde erkjent å ha holdt en fart av omkring 110 og 120 km/t. Lagmannsretten fant ikke å kunne bygge på måleresultatet på 192 km/t, men kom til at domfelte "ikke kan ha kjørt under 150 km/t. Lagmannsretten hadde hørt de samme sakkyndige som opptrådte for byretten, professor Børje Forssell og dr. scient. Jan Tore Malmo. Overingeniør Jarle Gran ble avhørt som sakkyndig vitne. A ble i lagmannsretten ilagt en straff av fengsel i 30 dager. Straffutmålingen ble av påtalemyndigheten anket videre til Høyesterett, og igjen var det holdbarheten av lasermålingen som var hovedtemaet. Saken er i Høyesterett behandlet sammen med sak nr. 2000/1511. Forut for sakenes behandling i Høyesterett, var alle de tre nevnte eksperter på lasermåling oppnevnt som sakkyndige, og alle innga skriftlige erklæringer og kommentarer til hverandres erklæringer. Samtlige var også til stede og forklarte seg under ankeforhandlingen. Høyesterett kom til at lasermålingens resultat på 192 km/t måtte legges til grunn for straffutmålingen. Selv om det var en viss uenighet mellom de sakkyndige, fant Høyesterett at det ikke kunne legges til grunn at laseroperatøren hadde fulgt bilens bevegelse under målingen. Derved forelå heller ikke noe instruksbrudd, og utgangspunktet er da at målingen skal legges til grunn hvis ikke andre forhold tilsier at det er feil ved denne, jf. Rt. 1998 side 21. Slike forhold ble ikke ansett å foreligge. Selv om måleresultatet ble lagt til grunn, fant Høyesterett at anken måtte forkastes. Det ble lagt vekt på den lange tid som var gått siden fartsovertredelsen fant sted - et tidsforløp som ikke kunne bebreides A. Uttalt at det ikke var noe å bemerke til den straff herredsretten utmålte kort etter at forseelsen ble begått.