Forholdet mellom forsett og bevisst uaktsomhet i narkotikasak

Dommere: Frisak, Aarbakke, Oftedal Broch, Gussgard, Gjølstad

De tre domfelte var dømt for overtredelse av straffeloven § 162 første og tredje jf. femte ledd og straffeloven § 162 første og tredje jf. femte ledd jf. § 49 for oppbevaring av ca. 23, 8 kilo amfetamin i en bil i Danmark og forsøk på innføring av stoffet til Norge. C og A anket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Riksadvokaten anket til skjerpelse av straffen for B. B, som prinsipalt gjorde gjeldende at Riksadvokatens anke måtte avvises som for sent fremsatt, motanket over lovanvendelsen under skyldspørsmålet.

Lagmannsrettens dom var blitt liggende i 7 uker hos statsadvokaten før den ble oversendt til Riksadvokaten. Det var ikke oppgitt noen spesiell grunn til denne forsinkelsen, men jul og nyttår falt i den aktuelle perioden. Høyesterett kom under tvil til at forsinkelsen, vurdert i forhold til rettspraksis på dette området, ikke var så ekstraordinær at anken av den grunn måtte avvises. Lovanvendelsesankene var grunnet på lagmannens foredrag til lagretten. Deler av det lagmannen forklarte om det subjektive straffbarhetsvilkår for domfellelse etter straffeloven § 162 tredje ledd og femte ledd, jf. første ledd jf. § 40 ble protokollert - den delen som gjaldt forsettlig eller bevisst uvitenhet i forhold til hvilket stoff det dreide seg om og hvilket kvantum. Høyesteretts flertall fant at det protokollerte var uklart når det gjelder vilkåret om at det for forsett kreves at gjerningspersonen har innsett muligheten med hensyn til det objektive gjerningsinnhold, og akseptert å gjennomføre handlingen selv om det foreligger. Det protokollerte kunne oppfattes slik at den bevisste uvitenhet var tilstrekkelig til å konstatere forsett i forhold til det meget betydelige kvantum amfetamin i saken. Nå kunne det tenkes at innholdet i foredraget for øvrig i sammenheng med det protokollerte, kunne ha gjort det klart for lagretten at den også om den la de tiltaltes forklaringer om at de ikke visste og ikke ville vite, til grunn, måtte foreta en bevisvurdering av hva de hadde innsett muligheten av og akseptert. Det var imidlertid ikke protokollert noe om hva lagmannen generelt uttalte om forsettsbegrepet, og sammenhengen det protokollerte fremkom i var heller ikke opplyst. Uklarheten ved lagmannens foredrag måtte etter Høyesteretts flertalls syn anses som en saksbehandlingsfeil som kunne ha hatt betydning for alle de domfelte. Flertallet fant at lagmannsrettens dom med hovedforhandling måtte oppheves. Da det ikke var klart hva forsettet omfattet, kunne Høyesterett ikke avsi ny dom basert på en nedsubsumering til § 162 annet ledd slik forsvarerne prinsipalt hadde bedt om. Det ble utmålt ny straff for de øvrige forhold som B og A var endelig dømt for i byrettens dom. En dommer kom til at lagmannens foredrag til lagretten ikke var beheftet med saksbehandlings- eller lovanvendelsesfeil slik han leste foredraget. Han forutsatte at lagmannen i andre deler av sitt foredrag hadde gjort mer generelt rede for gjerningsbeskrivelsen, medvirkningsbegrepet og forsettsbegrepet i straffeloven § 162 tredje og femte ledd, jf § 40. Han var enig i lagmannsrettens straffutmåling.