Straffeprosess - saksbehandling

A ble - sammen med en annen - tiltalt for overlagt drap på en drosjesjåfør, strl. § 233 første og annet ledd, mv. I lagmannsretten ble de begge dømt for forsettlig drap til fengsel i 16 år. Etter første rettsdag i lagmannsretten ble A funnet bevisstløs og fikk angivelig hukommelsestap og var som følge av det ute av stand til å avgi forklaring for lagmannsretten. Han ble legeundersøkt uten at det ble påvist patologiske forhold. Forsvarerens begjæring om utsettelse av ankeforhandlingen ble avslått.

Saken ble i Høyesterett avgjort på grunnlag av domfelte sanke over saksbehandlingen. Anken rettet seg blant annet mot lagmannsrettens nektelse av å utsette saken - det ble anført at A helsemessig var ute av stand til å forklare seg muntlig for den dømmende rett. Høyesterett opphevet (dissens 4-1) lagmannsrettens dom med ankeforhandling på grunn av saksbehandlingsfeil - lagmannsretten skulle tatt uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om domfelte selv kunne bebreides for at han ikke forklarte seg. Uttalt at det ved avgjørelsen av dette spørsmål måtte stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for en konklusjon i domfeltes disfavør. Bemerkninger om dokumentasjon av erklæringene fra de psykiatrisk sakkyndige og deres muntlige redegjørelser, og uttalt at det generelt er uheldig at de sakkyndige uttaler seg om gjentakelsesfaren før skyldspørsmålet er avgjort, når det er mulig å unngå det.