Når er gebyr ansett betalt innen fristen.

Dommere: Dolva, Lund, Aarbakke, Oftedal Broch

A inngav anke til lagmannsretten, men betalte ikke samtidig ankegebyret på kr 15 000. Hun fikk henstand av lagmannsretten fordi hun søkte fylkesmannen om fritak for gebyrbetaling. Lagmannsretten skrev flere brev til A og fastsatte frist for innbetaling av gebyr. I alle brevene ble det uttalt at beløpet innen fristen måtte være kommet inn på lagmannsrettens konto. Fristen i det siste brevet ble satt til 25. oktober 2000. A var i banken og innleverte bankgiroblankett 24. oktober 2000. Beløpet kom inn på lagmannsrettens konto den 26. oktober 2000.

Lagmannsretten gjorde A oppmerksom på at gebyret var betalt for sent, men at det var anledning til å søke oppreisning. A søkte oppreisning. Ved kjennelse 17. november 2000 avslo lagmannsretten å gi oppreisning. A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjorde gjeldende at lagmannsretten ikke hadde opplyst at det gjelder andre regler for innbetaling av rettsgebyr enn for betaling av skatt og andre regninger. Hun hadde i begjæringen om oppreisning henvist til "lov om betalingsfrister", av lagmannsretten oppfattet som § 39 i lov om finansavtaler og finansoppdrag av 25. juni 1999 (finansavtaleloven), som trådte i kraft 1. juli 2000. Lagmannsretten fant imidlertid at "[d]e særskilte regler om betaling av rettsgebyr og sideutgifter i rettsgebyrloven går foran de generelle regler i finansavtaleloven". Høyesteretts kjæremålsutvalg var ikke enig i dette og opphevet lagmannsrettens kjennelse. Utvalget fant at rettstilstanden med hensyn til hva som skal til for at betaling av rettsgebyr anses skjedd, er blitt endret ved finansavtaleloven. Lovens § 9 annet ledd sier at "[b]estemmelsene i avsnitt VI gjelder forholdet mellom betaleren og mottakeren ved betalingsoverføringer". Denne bestemmelsen er generell, og utvalget kunne ikke se at det er grunnlag for å bygge på at den er begrenset til avtaleforpliktelser, og heller ikke at det for betaling av rettsgebyr gjelder særregler som kan gå foran bestemmelsene i finansavtaleloven avsnitt VI. Av finansavtaleloven § 39 annet ledd følger at i alminnelighet skal ". en fastsatt betalingsfrist [anses] for å være avbrutt a) ved betaling fra forbruker når betalerens oppdrag er mottatt av en finansinstitusjon .". Det var ikke tvilsomt at A må anses som forbruker i finansavtalelovens forstand, jf. loven § 2 første ledd annet punktum. Lagmannsrettens brev med fristfastsettelse kunne ikke tolkes slik at retten mente å gjøre unntak fra alminnelige rettsregler for pengeforpliktelser. Utvalget gikk ikke inn på spørsmålet om en domstol i det enkelte tilfelle kan bestemme ensidig at betaling av rettsgebyr må være innkommet til retten innen fristen.