Uriktig bruk av bilbelte

Dommere: Tjomsland, Skoghøy, Matningsdal, Gussgard, Aasland

A ble som fører av sin personbil, stoppet i en bilbeltekontroll. Hun hadde da bilbeltet fastspent, men skulderbeltet lå under venstre arm fordi det medførte ubehag for henne å la det løpe skrått over venstre skulder ned mot festeanordningen. For denne bruk av bilbelte ble A ilagt et gebyr på kr 750 i medhold av vegtrafikk-loven § 31 a, jf. forskrift om gebyr for visse overtredelser av vegtrafikklovgivningen (gebyrforskriften) av 17. september 1993 § 1 bokstav h, jf. § 2 og vegtrafikkloven § 23 a, jf. forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn (verneutstyr-forskriften) § 1 første ledd.

A påklaget gebyret til forhørsretten som avsa kjennelse om at klagen skulle tas til følge. Staten v/Samferdselsdepartementet påkjærte forhørsrettens kjennelse til lagmanns-retten som frifant staten. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som besluttet å henvise kjæremålet til behandling i Høyesterett. Justitiarius besluttet at partsforhandling skulle finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker. Etter verneutstyrforskriften av 21. september 1979 skal "bilbelte brukes der det er montert". Høyesterett fant at dette kravet etter en naturlig språklig forståelse innebar at beltet skulle anvendes på den måten som det var forutsatt benyttet, for best mulig å fremme trafikksikkerheten. Høyesterett fant støtte for dette syn i reglene i kjøretøy-forskriften av 1990 hvor det er påbudt med trepunkts belte i førersetet, og uttalte i den forbindelse at lagmannsretten hadde bygget på en riktig fortolkning av verneutstyr-forskriften når den etter en gjennomgang av regelverket uttalte at det av dette "må utledes at trepunkts bilbelte ikke kan benyttes som et tilnærmet hoftebelte". Høyesterett fant også at lagmannsretten hadde bygget på en riktig forståelse av gebyrforskriften i § 1 bokstav h når den var kommet til at den måten bilbeltet var brukt på, ble rammet av forskriften. Gebyrforskriften rammer "unnlatt bruk av påbudt verneutstyr" og henviser direkte til verneutstyrforskriften. Dette innebar at en bruk av bilbelte som var i strid med verneutstyrforskriften, måtte anses som unnlatt bruk av påbudt verneutstyr i gebyrforskriftens forstand. Etter Høyesteretts syn var det her ikke egentlig tale om å foreta noen utvidende lovfortolkning, men snarere en presiserende eller utfyllende fortolkning av forskriftsbe-stemmelsen. Retten fant det ikke nødvendig å ta stilling til om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - ileggelse av gebyr for unnlatt bilbeltebruk etter den norske ordningen skal anses som "criminal charge" i forhold til bestemmelsene i EMK Kjæremålet ble enstemmig forkastet.