Barn nær druknet i dam - erstatning
23.10.2002, 2002/6, sivil sak, anke
Nicolai Ruud (advokat Knut Storberget) mot Gustav Thrane-Nielsen (advokat Gustav Johan Selmer)
Nicolai Ruud (advokat Knut Storberget) mot Gustav Thrane-Nielsen (advokat Gustav Johan Selmer)
Flock, Gjølstad, Coward, Støle og Aasland
Den ett år og syv måneder gamle Nicolai Ruud ble påført varige skader da han ble liggende med hodet under vann i en dam i hagen til den kårboligen som foreldrene leiet på en gård i Nes kommune. Saken gjaldt erstatningskrav mot eieren av eiendommen. Kravet var basert på uaktsomhet ved manglende sikring av dammen, og saken var begrenset til ansvarsgrunnlaget.
Dammen lå like ved siden av bolighuset. Mens guttens far var nede i kjelleren i et tidsrom på antakelig minst fem minutter, må gutten på egen hånd ha gått vel 20 meter fra terrassen på baksiden av huset og til dammen. Han ble funnet i vannet i en dybde på 33 cm og var påført alvorlige og varige hjerneskader. Eieren av eiendommen, Gustav Thrane-Nielsen, ble frifunnet både i herredsretten og i lagmannsretten. Høyesterett kom enstemmig til samme resultat. Man sa seg enig i lagmannsrettens karakteristikk av dammen som et opplagt og alvorlig faremoment i forhold til helt små barn med tilknytning til kårboligen. Ved bedømmelsen av om grunneieren burde ha sikret dammen, var et helt sentralt moment hvilke forholdsregler han måtte kunne regne med at foreldrene selv traff for å forhindre at barnet kunne bli skadet. Ulykken var gjort mulig ved at tilsynet mens gutten befant seg utendørs sviktet over en så lang periode at det lå utenfor det grunneieren hadde grunn til å regne med. Høyesterett uttalte at det i norsk erstatningsrett ikke gjelder noen regel om passiv identifikasjon mellom barn og foreldre i et tilfelle hvor barnet blir påført en personskade. I dette tilfelle var det imidlertid ikke tale om passiv identifikasjon. Den påståtte skadevolderen ble frifunnet fordi det ikke var utvist noen uaktsomhet. Foreldrenes - her faren - forhold ble trukket inn ved vurderingen av spørsmålet om skadevolderen hadde utvist uaktsomhet. Ved denne vurderingen kunne man ikke se bort fra grunneierens berettigede forventning om at foreldrene sørget for et tilsyn som sto i rimelig forhold til barnets alder.
Den ett år og syv måneder gamle Nicolai Ruud ble påført varige skader da han ble liggende med hodet under vann i en dam i hagen til den kårboligen som foreldrene leiet på en gård i Nes kommune. Saken gjaldt erstatningskrav mot eieren av eiendommen. Kravet var basert på uaktsomhet ved manglende sikring av dammen, og saken var begrenset til ansvarsgrunnlaget.
Dammen lå like ved siden av bolighuset. Mens guttens far var nede i kjelleren i et tidsrom på antakelig minst fem minutter, må gutten på egen hånd ha gått vel 20 meter fra terrassen på baksiden av huset og til dammen. Han ble funnet i vannet i en dybde på 33 cm og var påført alvorlige og varige hjerneskader. Eieren av eiendommen, Gustav Thrane-Nielsen, ble frifunnet både i herredsretten og i lagmannsretten. Høyesterett kom enstemmig til samme resultat. Man sa seg enig i lagmannsrettens karakteristikk av dammen som et opplagt og alvorlig faremoment i forhold til helt små barn med tilknytning til kårboligen. Ved bedømmelsen av om grunneieren burde ha sikret dammen, var et helt sentralt moment hvilke forholdsregler han måtte kunne regne med at foreldrene selv traff for å forhindre at barnet kunne bli skadet. Ulykken var gjort mulig ved at tilsynet mens gutten befant seg utendørs sviktet over en så lang periode at det lå utenfor det grunneieren hadde grunn til å regne med. Høyesterett uttalte at det i norsk erstatningsrett ikke gjelder noen regel om passiv identifikasjon mellom barn og foreldre i et tilfelle hvor barnet blir påført en personskade. I dette tilfelle var det imidlertid ikke tale om passiv identifikasjon. Den påståtte skadevolderen ble frifunnet fordi det ikke var utvist noen uaktsomhet. Foreldrenes - her faren - forhold ble trukket inn ved vurderingen av spørsmålet om skadevolderen hadde utvist uaktsomhet. Ved denne vurderingen kunne man ikke se bort fra grunneierens berettigede forventning om at foreldrene sørget for et tilsyn som sto i rimelig forhold til barnets alder.