Bortfall av løsningsrett i festekontrakt
09.10.2002, 2002/157, sivil sak, anke
Lov om løysingsrettar § 4 og § 12 tredje ledd
Grethe Rustand Solli og Vidar Greiff Solli (advokat Arild Ruus Simensen) mot Torill Roe og Asbjørn Roe (advokat Ole Løken)
Lov om løysingsrettar § 4 og § 12 tredje ledd
Grethe Rustand Solli og Vidar Greiff Solli (advokat Arild Ruus Simensen) mot Torill Roe og Asbjørn Roe (advokat Ole Løken)
Coward, Støle, Matningsdal, Gjølstad og Schei
Hovedspørsmålet i saken var om en løsningsrett i en festekontrakt fra 1966 var falt bort fordi den ikke var gjort gjeldende ved en overdragelse i 1995 av festekontrakten og hytta på festetomten.
Etter § 12 tredje ledd i lov 9. desember 1994 om løysingsrettar faller en forkjøpsrett bort når den ikke blir gjort gjeldende ved første anledning. Bestemmelsen gjelder også i tomtefesteforhold, og også for eldre kontrakter. Den er imidlertid fravikelig, jf. lovens § 4, og uenigheten i saken var i stor grad knyttet til hva dette innebar for bortfall av en bortfesters løsningsrett etter en festekontrakt som var inngått før løsningsrettsloven trådte i kraft. Byretten kom til at løsningsretten var falt bort, mens lagmannsretten kom til at retten ikke var falt bort. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, og mente at resultatet fulgte både av den konkrete festekontrakten og av bakgrunnsretten - den retten som må antas å ha gjeldt i 1966 når ikke noe særskilt var avtalt.
Hovedspørsmålet i saken var om en løsningsrett i en festekontrakt fra 1966 var falt bort fordi den ikke var gjort gjeldende ved en overdragelse i 1995 av festekontrakten og hytta på festetomten.
Etter § 12 tredje ledd i lov 9. desember 1994 om løysingsrettar faller en forkjøpsrett bort når den ikke blir gjort gjeldende ved første anledning. Bestemmelsen gjelder også i tomtefesteforhold, og også for eldre kontrakter. Den er imidlertid fravikelig, jf. lovens § 4, og uenigheten i saken var i stor grad knyttet til hva dette innebar for bortfall av en bortfesters løsningsrett etter en festekontrakt som var inngått før løsningsrettsloven trådte i kraft. Byretten kom til at løsningsretten var falt bort, mens lagmannsretten kom til at retten ikke var falt bort. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, og mente at resultatet fulgte både av den konkrete festekontrakten og av bakgrunnsretten - den retten som må antas å ha gjeldt i 1966 når ikke noe særskilt var avtalt.