Erstatning for tap av forsørger
03.06.2002, 2001/970, sivil sak, anke
Skadeserstatningsloven § 3-4
Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa) mot A (advokat Hans Thomas Gefle) og A (advokat Hans Thomas Gefle) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa)
Skadeserstatningsloven § 3-4
Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa) mot A (advokat Hans Thomas Gefle) og A (advokat Hans Thomas Gefle) mot Storebrand Skadeforsikring AS (advokat Knut Riisa)
Oftedal Broch, Stabel, Skoghøy, Gussgard og Smith
Saken gjaldt erstatningsutmåling for tap av eneforsørger. Hovedspørsmålet gjaldt virkningen av at forsørgingen ble overtatt av en annen slektning. B omkom ved en bilulykke da hennes sønn A var to år gammel. Hun var hans eneforsørger. Ved morens død overtok mormor foreldreansvar og forsørgingen av gutten. Etter fire år overtok hans far.
Forsikringsselskapet erkjente ansvar for tap av forsørger, jf. skadeserstatningsloven § 3-4, men hevdet at ved en eneforsørgers død, er tapet begrenset til differansen mellom den forsørging avdøde ytet og den forsørging som den etterlatte faktisk mottar etter dødsfallet. Høyesterett kom til - i likhet med de foregående instanser - at skadeserstatningsloven § 3-4 bare hjemler fradrag i erstatningen for den forsørgedes egne muligheter til å bidra til sin forsørging, ikke andres bidrag. Det var heller ikke grunn til å stille opp en særregel for de tilfeller der barnets far overtar omsorgen. Ved den konkrete erstatningsutmålingen ble verdien av den forsørging som bestod i mors arbeid og omsorg i hjemmet, satt til kr 50 000 pr. år fram til gutten fylte 12 år, og deretter - fram til 19 år - kr 25 000 pr. år. Barnelovens 18-årsgrense i § 53 for forsørgeransvaret må i dag regelmessig anses forlenget til avsluttet videregående skole gjennom henvisningen i bestemmelsens annet ledd til "skulegang som må reknast som vanleg".
Saken gjaldt erstatningsutmåling for tap av eneforsørger. Hovedspørsmålet gjaldt virkningen av at forsørgingen ble overtatt av en annen slektning. B omkom ved en bilulykke da hennes sønn A var to år gammel. Hun var hans eneforsørger. Ved morens død overtok mormor foreldreansvar og forsørgingen av gutten. Etter fire år overtok hans far.
Forsikringsselskapet erkjente ansvar for tap av forsørger, jf. skadeserstatningsloven § 3-4, men hevdet at ved en eneforsørgers død, er tapet begrenset til differansen mellom den forsørging avdøde ytet og den forsørging som den etterlatte faktisk mottar etter dødsfallet. Høyesterett kom til - i likhet med de foregående instanser - at skadeserstatningsloven § 3-4 bare hjemler fradrag i erstatningen for den forsørgedes egne muligheter til å bidra til sin forsørging, ikke andres bidrag. Det var heller ikke grunn til å stille opp en særregel for de tilfeller der barnets far overtar omsorgen. Ved den konkrete erstatningsutmålingen ble verdien av den forsørging som bestod i mors arbeid og omsorg i hjemmet, satt til kr 50 000 pr. år fram til gutten fylte 12 år, og deretter - fram til 19 år - kr 25 000 pr. år. Barnelovens 18-årsgrense i § 53 for forsørgeransvaret må i dag regelmessig anses forlenget til avsluttet videregående skole gjennom henvisningen i bestemmelsens annet ledd til "skulegang som må reknast som vanleg".