Erstatningsutmåling ved ekspropriasjon av strandområde regulert til friområde
05.09.2002, 2001/905, sivil sak, anke
plan- og bygningsloven § 71 nr. 1, vederlagsloven § 5 annet ledd
Asker kommune (advokat Svein Arild Pihlstrøm) mot Olav Kåre Brekke (advokat Håkon Mathiesen)
plan- og bygningsloven § 71 nr. 1, vederlagsloven § 5 annet ledd
Asker kommune (advokat Svein Arild Pihlstrøm) mot Olav Kåre Brekke (advokat Håkon Mathiesen)
Flock, Matningsdal, Stabel, Skoghøy og Lund
Brekke eier en herskapelig boligeiendom på ca. 16 daa på Landøya i Asker. Eiendommen ble i 1985 i det vesentlige regulert til byggeområder. En strandlinje på ca. 2,6 daa ble samtidig regulert til friområde. Kommunen begjærte senere skjønn for innløsning av friarealet. Herredsretten fastsatte erstatningen til kr 8 000 000 mens lagmannsretten i overskjønn tilkjente erstatning med kr 7 000 000. Kommunen anket overskjønnet til Høyesterett.
Høyesterett opphevde overskjønnet på grunn av uriktig rettsanvendelse. Det fulgte av vederlagsloven § 5 annet ledd at det ved erstatningsutmålingen skulle legges vekt på hva som ville være den påregnelige utnyttelse av eiendommen. Etter plan- og bygningsloven § 71 nr. 1 er endelig reguleringsplan bindende blant annet for bebyggelse innenfor planens område. Det fulgte av Høyesteretts praksis at det ved påregnelighetsvurderingen som hovedregel måtte legges til grunn at den fremtidige bruk ville være i overensstemmelse med foreliggende reguleringsplan, og at erstatningen måtte utmåles ut fra en slik bruk. Det var uomtvistet at reguleringen av strandsonen ikke var skjedd av hensyn til bebyggelsen av det tilgrensende areal, men derimot for å tilgodese allmennhetens behov. Det var ikke støtte i Høyesteretts praksis for lagmannsrettens rettsanvendelse, som bygger på at det ved anvendelse av differanseprinsippet ved mindre arealavståelser av områder regulert til friområde kunne erstattes etter tomteverdi. Høyesterett uttalte at en erstatningsutmåling etter differanseprinsippet måtte skje innenfor rammen av de regler for erstatningsutmåling ved ekspropriasjon som ellers gjelder.
Brekke eier en herskapelig boligeiendom på ca. 16 daa på Landøya i Asker. Eiendommen ble i 1985 i det vesentlige regulert til byggeområder. En strandlinje på ca. 2,6 daa ble samtidig regulert til friområde. Kommunen begjærte senere skjønn for innløsning av friarealet. Herredsretten fastsatte erstatningen til kr 8 000 000 mens lagmannsretten i overskjønn tilkjente erstatning med kr 7 000 000. Kommunen anket overskjønnet til Høyesterett.
Høyesterett opphevde overskjønnet på grunn av uriktig rettsanvendelse. Det fulgte av vederlagsloven § 5 annet ledd at det ved erstatningsutmålingen skulle legges vekt på hva som ville være den påregnelige utnyttelse av eiendommen. Etter plan- og bygningsloven § 71 nr. 1 er endelig reguleringsplan bindende blant annet for bebyggelse innenfor planens område. Det fulgte av Høyesteretts praksis at det ved påregnelighetsvurderingen som hovedregel måtte legges til grunn at den fremtidige bruk ville være i overensstemmelse med foreliggende reguleringsplan, og at erstatningen måtte utmåles ut fra en slik bruk. Det var uomtvistet at reguleringen av strandsonen ikke var skjedd av hensyn til bebyggelsen av det tilgrensende areal, men derimot for å tilgodese allmennhetens behov. Det var ikke støtte i Høyesteretts praksis for lagmannsrettens rettsanvendelse, som bygger på at det ved anvendelse av differanseprinsippet ved mindre arealavståelser av områder regulert til friområde kunne erstattes etter tomteverdi. Høyesterett uttalte at en erstatningsutmåling etter differanseprinsippet måtte skje innenfor rammen av de regler for erstatningsutmåling ved ekspropriasjon som ellers gjelder.