Fradragsrett for tap ved aksjesalg til datterselskap
29.04.2002, 2001/728, sivil sak, anke
skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstad d
Norsk Hydro ASA (advokat Christian Bruusgaard) mot Staten v/Oslo ligningskontor (Regjeringsadvokaten v/advokat Amund Noss)
skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstad d
Norsk Hydro ASA (advokat Christian Bruusgaard) mot Staten v/Oslo ligningskontor (Regjeringsadvokaten v/advokat Amund Noss)
Skoghøy, Zimmer, Tjomsland, Rieber-Mohn, Dolva
I 1990 solgte Norsk Hydro ASA (Hydro) aksjene i det heleide canadiske datterselskapet Norsk Hydro Canada Inc. (Hydro Canada) til det heleide danske datterselskapet Norsk Hydro Danmark AS (Hydro Danmark) med et tap på NOK 1 069 545 870. Spørsmålet var om Hydro ved inntektsligningen hadde krav på fradrag for dette beløpet.
Høyesterett kom enstemmig til at vilkårene for fradragsrett etter skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav d var oppfylt når det ses bort fra gjennomskjæringssynspunktet. Ved dommene i Rt. 1925 side 624 (Larsen) og 1926 side 83 (Hall) ble det lagt til grunn at avhendelse fra aksjonær til aksjeselskap hvor aksjonæren eier alle eller praktisk talt alle aksjene, må anses som avhendelse i forhold til reglene om gevinstbeskatning og tapsfradrag, og dette har senere vært ansett som sikker rett. Selv om Hydro ved å eie aksjene i Hydro Danmark indirekte også eier Hydro Canada, måtte det verdifall som var inntrådt på aksjene i det canadiske selskapet i den periode Hydro eide disse, anses endelig konstatert ved avhendelsen. Når det gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for gjennomskjæring, delte Høyesterett seg i et flertall på tre og et mindretall på to dommere. Flertallet la til grunn at det i rettspraksis har vært oppstilt som et grunnvilkår for gjennomskjæring at det hovedsakelige formål må ha vært å spare skatt. I tillegg har det vært stilt krav om at disposisjonen ut fra en totalvurdering av formål, virkninger og øvrige omstendigheter fremstår som illojal eller stridende mot skattereglenes formål. Ved transaksjonen hadde Hydro oppnådd en skattebesparelse i Norge på ca. NOK 420 millioner, og flertallet la til grunn at det hadde vært et viktig formål med disposisjonen å spare norsk skatt. Dette hadde imidlertid ikke vært det eneste formål med transaksjonen. Et annet viktig formål hadde vært å få fradragsrett i Danmark for fremtidig underskudd i det canadiske selskapet (dansk skattemessig konsolidering), og verdien av denne skattebesparelsen utgjorde DKK 344 millioner. I tillegg hadde Hydro lagt vekt på handelspolitiske argumenter ved å overdra aksjene til et selskap innenfor EU. Flertallet fremholdt at aksjeoverdragelsen var reelt gjennomført innenfor Hydrokonsernet, og at ønsket om dansk skattemessig konsolidering i dette tilfellet fremstod som et akseptabelt forretningsmessig hensyn. På det tidspunkt transaksjonen ble foretatt, var det usikkert hvor stor den danske skattebesparelsen ville bli. På grunnlag av en konkret bevisvurdering kom flertallet til at ønsket om å spare norsk skatt neppe kunne ha spilt noen større rolle enn den samlede virkning av ønsket om å oppnå dansk skattemessig konsolidering og de handelspolitiske argumentene. Sammenfatningsvis fremstod aksjeoverdragelsen etter flertallets syn ikke som en omgåelse av skatteloven § 44 første ledd bokstav d, men som en lovlig skattemessig og handelspolitisk begrunnet tilpasning i et konsern som driver en betydelig internasjonal virksomhet. En av de dommerne som utgjorde flertallet, ga uttrykk for at han fant saken meget tvilsom. Mindretallet hadde et annet syn enn flertallet først og fremst når det gjaldt betydningen av skattekonsolideringen i Danmark. Selv om tilpasningen til de danske reglene var lojal i henhold til dansk rett, sto virkningene av en slik konsolidering etter mindretallets mening i en vesentlig annen stilling enn forretningsmessige virkninger. Flertallets syn vil innebære at muligheten for å oppnå skattefordeler i Norge vil øke jo større skattefordelen er i Danmark. Og synet vil reise spørsmål om hva som gjelder hvor skattebesparelsene oppnås i lavskatteland. Skattefordelene i Danmark kunne derfor ikke gi noen støtte av betydning for Hydros standpunkt, og de øvrige ikke-skatterettslige virkninger ble ansett for å være for ubetydelige i forhold til skattefordelen i Norge.
I 1990 solgte Norsk Hydro ASA (Hydro) aksjene i det heleide canadiske datterselskapet Norsk Hydro Canada Inc. (Hydro Canada) til det heleide danske datterselskapet Norsk Hydro Danmark AS (Hydro Danmark) med et tap på NOK 1 069 545 870. Spørsmålet var om Hydro ved inntektsligningen hadde krav på fradrag for dette beløpet.
Høyesterett kom enstemmig til at vilkårene for fradragsrett etter skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav d var oppfylt når det ses bort fra gjennomskjæringssynspunktet. Ved dommene i Rt. 1925 side 624 (Larsen) og 1926 side 83 (Hall) ble det lagt til grunn at avhendelse fra aksjonær til aksjeselskap hvor aksjonæren eier alle eller praktisk talt alle aksjene, må anses som avhendelse i forhold til reglene om gevinstbeskatning og tapsfradrag, og dette har senere vært ansett som sikker rett. Selv om Hydro ved å eie aksjene i Hydro Danmark indirekte også eier Hydro Canada, måtte det verdifall som var inntrådt på aksjene i det canadiske selskapet i den periode Hydro eide disse, anses endelig konstatert ved avhendelsen. Når det gjaldt spørsmålet om det var grunnlag for gjennomskjæring, delte Høyesterett seg i et flertall på tre og et mindretall på to dommere. Flertallet la til grunn at det i rettspraksis har vært oppstilt som et grunnvilkår for gjennomskjæring at det hovedsakelige formål må ha vært å spare skatt. I tillegg har det vært stilt krav om at disposisjonen ut fra en totalvurdering av formål, virkninger og øvrige omstendigheter fremstår som illojal eller stridende mot skattereglenes formål. Ved transaksjonen hadde Hydro oppnådd en skattebesparelse i Norge på ca. NOK 420 millioner, og flertallet la til grunn at det hadde vært et viktig formål med disposisjonen å spare norsk skatt. Dette hadde imidlertid ikke vært det eneste formål med transaksjonen. Et annet viktig formål hadde vært å få fradragsrett i Danmark for fremtidig underskudd i det canadiske selskapet (dansk skattemessig konsolidering), og verdien av denne skattebesparelsen utgjorde DKK 344 millioner. I tillegg hadde Hydro lagt vekt på handelspolitiske argumenter ved å overdra aksjene til et selskap innenfor EU. Flertallet fremholdt at aksjeoverdragelsen var reelt gjennomført innenfor Hydrokonsernet, og at ønsket om dansk skattemessig konsolidering i dette tilfellet fremstod som et akseptabelt forretningsmessig hensyn. På det tidspunkt transaksjonen ble foretatt, var det usikkert hvor stor den danske skattebesparelsen ville bli. På grunnlag av en konkret bevisvurdering kom flertallet til at ønsket om å spare norsk skatt neppe kunne ha spilt noen større rolle enn den samlede virkning av ønsket om å oppnå dansk skattemessig konsolidering og de handelspolitiske argumentene. Sammenfatningsvis fremstod aksjeoverdragelsen etter flertallets syn ikke som en omgåelse av skatteloven § 44 første ledd bokstav d, men som en lovlig skattemessig og handelspolitisk begrunnet tilpasning i et konsern som driver en betydelig internasjonal virksomhet. En av de dommerne som utgjorde flertallet, ga uttrykk for at han fant saken meget tvilsom. Mindretallet hadde et annet syn enn flertallet først og fremst når det gjaldt betydningen av skattekonsolideringen i Danmark. Selv om tilpasningen til de danske reglene var lojal i henhold til dansk rett, sto virkningene av en slik konsolidering etter mindretallets mening i en vesentlig annen stilling enn forretningsmessige virkninger. Flertallets syn vil innebære at muligheten for å oppnå skattefordeler i Norge vil øke jo større skattefordelen er i Danmark. Og synet vil reise spørsmål om hva som gjelder hvor skattebesparelsene oppnås i lavskatteland. Skattefordelene i Danmark kunne derfor ikke gi noen støtte av betydning for Hydros standpunkt, og de øvrige ikke-skatterettslige virkninger ble ansett for å være for ubetydelige i forhold til skattefordelen i Norge.