Gjerdehold og rett til beite etter rettskraftig dom
11.06.2002, 2001/1162, sivil sak, anke
Gjerdeloven §§ 6 og 7
A (advokat Jens Otto Haugland) mot B mfl. (advokat Johs. Thallaug)
Gjerdeloven §§ 6 og 7
A (advokat Jens Otto Haugland) mot B mfl. (advokat Johs. Thallaug)
Coward, Utgård, Stang Lund, Lund og Aasland
I en rettskraftig lagmannsrettsdom fra 1995 varA i det vesentlige frifunnet for saksøkernes påstand om at han ikke hadde rett til beite, eventuelt såkalt streifbeite, for sine villsauer i deres utmark. I en senere jordskiftesak fremmet tre grunneiere krav om gjerdehold. Jordskifteretten fastsatte at de øvrige partene kunne kreve total inngjerding av As eiendom, og fordelte dessuten gjerdeholdet slik at også As eiendom ble pålagt å delta. Lagmannsretten stadfestet jordskifterettens dom, og ga heller ikke A medhold i hans nye påstand om at ankemotpartene ikke hadde rett til å gjerde inn sine eiendommer med mindre det var behov for det på grunn av kultivering.
For Høyesterett var det sentrale spørsmålet om reglene i gjerdeloven §§ 6 og 7 om rett og plikt til gjerdehold var satt til side ved en lokal sedvane om rett til beite som lagmannsrettens dom fra 1995 bygde på. Uttrykket streifbeiterett var brukt flere ganger i dommen, samtidig som retten uttalte at den ikke tok stilling til om sedvanen "fullt ut må karakteriseres som en streifbeiterett". Høyesterett sluttet seg til uttalelser i Balsfjorddommen (Rt. 1995 side 644) om at begrepet streifbeiterett ikke kan sies å ha noe fast innhold. Man kunne dermed ikke avgjøre ut fra et generelt begrep streifbeiterett hva som nærmere var rettskraftig avgjort i 1995-dommen, men måtte først og fremst se på lagmannsrettens beskrivelse av sedvanen. I 1995-dommen het det blant annet at sedvanen neppe hindrer en grunneier i å gjerde inn sin utmark "når han har behov for det". Grunneierne hadde nå påberopt seg forskjellige behov: mosjonsareal for storfe; skogplanting og skogsdrift; og ønsket om å ha best mulig oppsyn med egne sauer. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens avgjørelse om at ankemotpartene ut fra disse behovene hadde rett til å oppføre gjerde. Høyesterett mente imidlertid - i motsetning til de tidligere instanser - at den naturligste forståelsen av 1995-dommen var at i den grad den lokale sedvanen om rett til beite ikke hindrer grunneierne i å gjerde inn areal, er det tale om en inngjerding som grunneierne selv må stå for i en situasjon som her. A ble dermed ikke pålagt å delta i gjerdeholdet.
I en rettskraftig lagmannsrettsdom fra 1995 varA i det vesentlige frifunnet for saksøkernes påstand om at han ikke hadde rett til beite, eventuelt såkalt streifbeite, for sine villsauer i deres utmark. I en senere jordskiftesak fremmet tre grunneiere krav om gjerdehold. Jordskifteretten fastsatte at de øvrige partene kunne kreve total inngjerding av As eiendom, og fordelte dessuten gjerdeholdet slik at også As eiendom ble pålagt å delta. Lagmannsretten stadfestet jordskifterettens dom, og ga heller ikke A medhold i hans nye påstand om at ankemotpartene ikke hadde rett til å gjerde inn sine eiendommer med mindre det var behov for det på grunn av kultivering.
For Høyesterett var det sentrale spørsmålet om reglene i gjerdeloven §§ 6 og 7 om rett og plikt til gjerdehold var satt til side ved en lokal sedvane om rett til beite som lagmannsrettens dom fra 1995 bygde på. Uttrykket streifbeiterett var brukt flere ganger i dommen, samtidig som retten uttalte at den ikke tok stilling til om sedvanen "fullt ut må karakteriseres som en streifbeiterett". Høyesterett sluttet seg til uttalelser i Balsfjorddommen (Rt. 1995 side 644) om at begrepet streifbeiterett ikke kan sies å ha noe fast innhold. Man kunne dermed ikke avgjøre ut fra et generelt begrep streifbeiterett hva som nærmere var rettskraftig avgjort i 1995-dommen, men måtte først og fremst se på lagmannsrettens beskrivelse av sedvanen. I 1995-dommen het det blant annet at sedvanen neppe hindrer en grunneier i å gjerde inn sin utmark "når han har behov for det". Grunneierne hadde nå påberopt seg forskjellige behov: mosjonsareal for storfe; skogplanting og skogsdrift; og ønsket om å ha best mulig oppsyn med egne sauer. Høyesterett stadfestet lagmannsrettens avgjørelse om at ankemotpartene ut fra disse behovene hadde rett til å oppføre gjerde. Høyesterett mente imidlertid - i motsetning til de tidligere instanser - at den naturligste forståelsen av 1995-dommen var at i den grad den lokale sedvanen om rett til beite ikke hindrer grunneierne i å gjerde inn areal, er det tale om en inngjerding som grunneierne selv må stå for i en situasjon som her. A ble dermed ikke pålagt å delta i gjerdeholdet.