Gyldighet av inntektsligning
18.10.2002, 2001/1156, sivil sak, anke
skatteloven av 1911 § 44 første ledd første punktum
BP Norge AS (advokat Jan B. Jansen) mot staten v/Finansdepartementet (advokat Tolle Stabell)
skatteloven av 1911 § 44 første ledd første punktum
BP Norge AS (advokat Jan B. Jansen) mot staten v/Finansdepartementet (advokat Tolle Stabell)
Skoghøy, Mitsem, Stang Lund, Flock, Aasland
Saken gjaldt gyldigheten av inntektsligningen for Amoco Norway Oil Company (heretter kalt Amoco Norway) for årene 1992-95. Selskapet tegnet for disse årene forsikringer for sin virksomhet først i forsikringsselskapet Riunione Adriatica Di Sicurta (heretter kalt RAS) og deretter - fra 2. halvår 1995 - i forsikringsselskapet American International Reinsurance Company Ltd. (heretter kalt AIRCO). De forsikringer Amoco Norway tegnet i disse selskapene, ble fullt ut reassurert i Northern Resources Assurance Inc. (heretter kalt Northern), som er et konserninternt forsikringsselskap - såkalt captive - i Amocokonsernet. Spørsmål i saken var om Amoco Norway - som etter fusjon mellom Amocokonsernet og British Petroleum har skiftet navn til BP Norge AS - ved fastsettelsen av den skattbare inntekt har krav på fradrag for den del av forsikringspremien som knytter seg til den risiko som Northern ikke hadde reassurert, men beholdt i egen regning. Denne andel var beregnet til differansen mellom den forsikringspremie Northern hadde mottatt fra RAS/AIRCO, og den premie Northern hadde betalt for sine reforsikringsavtaler, og utgjorde for de årene saken gjelder, til sammen kr 176 759 645.
På grunnlag av en vurdering av Northerns soliditet til å møte krav under de poliser som var tegnet i selskapet, kom Høyesterett enstemmig til at en forsikring direkte i Northern ikke ville ha gitt fradragsrett for premien for de risiki som Northern ikke hadde reassurert. Et flertall på fire dommere kom imidlertid til at siden Amoco Norway ved forsikringstegningene i RAS og AIRCO var definitivt befridd fra de risiki som var omfattet av polisene, og RAS og AIRCO var vanlige forsikringsselskaper som var uavhengige av Amocokonsernet, måtte selskapet ha fradragsrett også for den del av premien som knyttet seg til den risiko Northern hadde beholdt i egen regning. Det var fra morselskapet i Amocokonsernet - Amoco Corporation - avgitt støtteerklæringer overfor RAS og AIRCO. Partene var enige om at erklæringen overfor AIRCO var rettslig forpliktende. Høyesterett fant at de beste grunner talte for også å oppfatte erklæringen overfor RAS slik at Amoco Corporation hadde påtatt seg en rettslig forpliktelse til å sørge for at Northern var tilstrekkelig kapitalisert. Den solvensrisiko RAS og AIRCO hadde påtatt seg, måtte på denne bakgrunn betegnes som liten. Dette kunne imidlertid etter flertallets syn ikke være avgjørende for fradragsretten. Siden selskaper som inngår i et konsern, etter norsk skatterett er selvstendige skattesubjekter, var det ikke noe grunnlag for å identifisere Amoco Norway med Amoco Corporation og/eller Northern. Én dommer kom til at Amoco Norway ikke hadde rett til de omtvistede fradrag. Forsikringene var tegnet i RAS og AIRCO, som fungerte som "frontingselskaper". Som forutsatt, reforsikret de frontende selskapene all den risiko forsikringene omfattet i captivet Northern. Etter fradrag for den godtgjørelse som tilkom dem for deres medvirkning, avga de også hele forsikringspremien til captivet. Som direkte forsikrings-givere, var frontingselskapene ansvarlige overfor forsikringstakerne. Men fra frontingselskapenes side var det en kausal forutsetning at Amoco Corp. garanterte for Northerns oppfyllelsesevne, og den solvensrisiko de påtok seg var temmelig teoretisk. Avtaleopplegget var tilrettelagt av Amoco Corp. og hadde interessefellesskapet mellom konsernselskapene som sin forutsetning. Når avtalene ble vurdert etter sitt innhold, og i den helhetssammenheng de føyet seg inn i, kunne frontingselselskapene ikke sies å ha hatt noen materiell forsikringsfunksjon, idet deres medvirkning var begrenset til ivaretakelsen av administrative oppgaver i forsikringsforholdene. Etter mindretallets syn kunne fradragsspørsmålet ikke komme i noen annen stilling enn om forsikringene ikke bare reelt, men også formelt var tegnet direkte i captivet.
Saken gjaldt gyldigheten av inntektsligningen for Amoco Norway Oil Company (heretter kalt Amoco Norway) for årene 1992-95. Selskapet tegnet for disse årene forsikringer for sin virksomhet først i forsikringsselskapet Riunione Adriatica Di Sicurta (heretter kalt RAS) og deretter - fra 2. halvår 1995 - i forsikringsselskapet American International Reinsurance Company Ltd. (heretter kalt AIRCO). De forsikringer Amoco Norway tegnet i disse selskapene, ble fullt ut reassurert i Northern Resources Assurance Inc. (heretter kalt Northern), som er et konserninternt forsikringsselskap - såkalt captive - i Amocokonsernet. Spørsmål i saken var om Amoco Norway - som etter fusjon mellom Amocokonsernet og British Petroleum har skiftet navn til BP Norge AS - ved fastsettelsen av den skattbare inntekt har krav på fradrag for den del av forsikringspremien som knytter seg til den risiko som Northern ikke hadde reassurert, men beholdt i egen regning. Denne andel var beregnet til differansen mellom den forsikringspremie Northern hadde mottatt fra RAS/AIRCO, og den premie Northern hadde betalt for sine reforsikringsavtaler, og utgjorde for de årene saken gjelder, til sammen kr 176 759 645.
På grunnlag av en vurdering av Northerns soliditet til å møte krav under de poliser som var tegnet i selskapet, kom Høyesterett enstemmig til at en forsikring direkte i Northern ikke ville ha gitt fradragsrett for premien for de risiki som Northern ikke hadde reassurert. Et flertall på fire dommere kom imidlertid til at siden Amoco Norway ved forsikringstegningene i RAS og AIRCO var definitivt befridd fra de risiki som var omfattet av polisene, og RAS og AIRCO var vanlige forsikringsselskaper som var uavhengige av Amocokonsernet, måtte selskapet ha fradragsrett også for den del av premien som knyttet seg til den risiko Northern hadde beholdt i egen regning. Det var fra morselskapet i Amocokonsernet - Amoco Corporation - avgitt støtteerklæringer overfor RAS og AIRCO. Partene var enige om at erklæringen overfor AIRCO var rettslig forpliktende. Høyesterett fant at de beste grunner talte for også å oppfatte erklæringen overfor RAS slik at Amoco Corporation hadde påtatt seg en rettslig forpliktelse til å sørge for at Northern var tilstrekkelig kapitalisert. Den solvensrisiko RAS og AIRCO hadde påtatt seg, måtte på denne bakgrunn betegnes som liten. Dette kunne imidlertid etter flertallets syn ikke være avgjørende for fradragsretten. Siden selskaper som inngår i et konsern, etter norsk skatterett er selvstendige skattesubjekter, var det ikke noe grunnlag for å identifisere Amoco Norway med Amoco Corporation og/eller Northern. Én dommer kom til at Amoco Norway ikke hadde rett til de omtvistede fradrag. Forsikringene var tegnet i RAS og AIRCO, som fungerte som "frontingselskaper". Som forutsatt, reforsikret de frontende selskapene all den risiko forsikringene omfattet i captivet Northern. Etter fradrag for den godtgjørelse som tilkom dem for deres medvirkning, avga de også hele forsikringspremien til captivet. Som direkte forsikrings-givere, var frontingselskapene ansvarlige overfor forsikringstakerne. Men fra frontingselskapenes side var det en kausal forutsetning at Amoco Corp. garanterte for Northerns oppfyllelsesevne, og den solvensrisiko de påtok seg var temmelig teoretisk. Avtaleopplegget var tilrettelagt av Amoco Corp. og hadde interessefellesskapet mellom konsernselskapene som sin forutsetning. Når avtalene ble vurdert etter sitt innhold, og i den helhetssammenheng de føyet seg inn i, kunne frontingselselskapene ikke sies å ha hatt noen materiell forsikringsfunksjon, idet deres medvirkning var begrenset til ivaretakelsen av administrative oppgaver i forsikringsforholdene. Etter mindretallets syn kunne fradragsspørsmålet ikke komme i noen annen stilling enn om forsikringene ikke bare reelt, men også formelt var tegnet direkte i captivet.