Gyldigheten av vedtekter for en stiftelse
18.06.2002, 2001/1192, sivil sak, anke
Tvistemålsloven § 180 første ledd jf. § 172 første ledd, forvaltningsloven § 41
Stiftelsen Evangeliesenteret (advokat Bernt Albert) mot Aust-Agder fylkeskommune (advokat Per Sandvik)
Tvistemålsloven § 180 første ledd jf. § 172 første ledd, forvaltningsloven § 41
Stiftelsen Evangeliesenteret (advokat Bernt Albert) mot Aust-Agder fylkeskommune (advokat Per Sandvik)
Bruzelius, Oftedal Broch, Gjølstad, Gussgard og Aasland
Stiftelsen Evangeliesenteret opprettet i 1978 stiftelsen Haslatun, som skulle eie og drive et behandlingssenter for rusmiddelmisbrukere i Aust-Agder. Det ble søkt om tilskudd til etableringen og driften fra Sosialdepartementet. Departementet, som frem til 1985 hadde ansvaret for alkoholistinstitusjonene, fant å kunne yte tilskudd til institusjonen, men satte som vilkår at stiftelsens vedtekter skulle godkjennes av departementet.
Stifter hadde ikke fastsatt vedtekter for stiftelsen da den ble opprettet. Etter å ha gjennomgått et tilsendt utkast, utarbeidet departementet et alternativ som ble forelagt stifteren til uttalelse i juni 1980. I dette alternativet gikk departementet inn for at tre av styrets seks medlemmer skulle være utpekt av det offentlige (staten v/Edruskapsdirektoratet, fylkeskommunen og kommunen), to av stifteren og ett av og blant de ansatte. Evangeliesenteret krevde i sitt svar at stifteren skulle oppnevne tre av de seks styremedlemmene. I brev 19. august 1980 til stifteren skriver departementet, at man har endret vedtektene for stiftelsen, slik at styret skal sammensettes i samsvar med departementets syn. Spørsmålet i saken var for det første om disse vedtekter var bindende vedtatt. Det ble anført at de ikke var vedtatt av stifter eller stiftelsens daværende styre, og at Sosialdepartementet verken gjennom avtale eller på annet grunnlag hadde kompetanse til å fastsette vedtekter for stiftelsen. Dette spørsmål kom for Høyesterett i en annen bevismessig stilling enn for de tidligere instanser, da det som nytt dokument i saken ble lagt frem utskrift av vedtak i Evangeliesenterets styre 17. september 1980. Retten fant det ikke tvilsomt at stifteren på dette møtet hadde vedtatt de av departementet fastsatte vedtekter. Det ble vist til at dette standpunkt hadde støtte i annen fremlagt dokumentasjon. Styret i stiftelsen vedtok i desember 1990 nye vedtekter for stiftelsen. Disse ble registrert av fylkesmannen, jf. stiftelsesloven av 1980 § 18. Det annet spørsmål i saken var om fylkesmannens bekreftelse på registreringen kunne ses som et vedtak om omdanning etter bestemmelsene i kap. VI i stiftelsesloven. Høyesterett, som her sluttet seg til lagmannsrettens domsgrunner, viste til at når fylkesmannen ikke har tatt standpunkt til spørsmål om omdanning, er det ikke plass for å anse fylkesmannens brev som et omdanningsvedtak beheftet med saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningsl. § 41, eller at fylkeskommunen skulle være bundet av 1990-vedtektene på grunn av passivitet eller konkludent atferd.
Stiftelsen Evangeliesenteret opprettet i 1978 stiftelsen Haslatun, som skulle eie og drive et behandlingssenter for rusmiddelmisbrukere i Aust-Agder. Det ble søkt om tilskudd til etableringen og driften fra Sosialdepartementet. Departementet, som frem til 1985 hadde ansvaret for alkoholistinstitusjonene, fant å kunne yte tilskudd til institusjonen, men satte som vilkår at stiftelsens vedtekter skulle godkjennes av departementet.
Stifter hadde ikke fastsatt vedtekter for stiftelsen da den ble opprettet. Etter å ha gjennomgått et tilsendt utkast, utarbeidet departementet et alternativ som ble forelagt stifteren til uttalelse i juni 1980. I dette alternativet gikk departementet inn for at tre av styrets seks medlemmer skulle være utpekt av det offentlige (staten v/Edruskapsdirektoratet, fylkeskommunen og kommunen), to av stifteren og ett av og blant de ansatte. Evangeliesenteret krevde i sitt svar at stifteren skulle oppnevne tre av de seks styremedlemmene. I brev 19. august 1980 til stifteren skriver departementet, at man har endret vedtektene for stiftelsen, slik at styret skal sammensettes i samsvar med departementets syn. Spørsmålet i saken var for det første om disse vedtekter var bindende vedtatt. Det ble anført at de ikke var vedtatt av stifter eller stiftelsens daværende styre, og at Sosialdepartementet verken gjennom avtale eller på annet grunnlag hadde kompetanse til å fastsette vedtekter for stiftelsen. Dette spørsmål kom for Høyesterett i en annen bevismessig stilling enn for de tidligere instanser, da det som nytt dokument i saken ble lagt frem utskrift av vedtak i Evangeliesenterets styre 17. september 1980. Retten fant det ikke tvilsomt at stifteren på dette møtet hadde vedtatt de av departementet fastsatte vedtekter. Det ble vist til at dette standpunkt hadde støtte i annen fremlagt dokumentasjon. Styret i stiftelsen vedtok i desember 1990 nye vedtekter for stiftelsen. Disse ble registrert av fylkesmannen, jf. stiftelsesloven av 1980 § 18. Det annet spørsmål i saken var om fylkesmannens bekreftelse på registreringen kunne ses som et vedtak om omdanning etter bestemmelsene i kap. VI i stiftelsesloven. Høyesterett, som her sluttet seg til lagmannsrettens domsgrunner, viste til at når fylkesmannen ikke har tatt standpunkt til spørsmål om omdanning, er det ikke plass for å anse fylkesmannens brev som et omdanningsvedtak beheftet med saksbehandlingsfeil, jf. forvaltningsl. § 41, eller at fylkeskommunen skulle være bundet av 1990-vedtektene på grunn av passivitet eller konkludent atferd.