Krav om forsikringsutbetaling - Spørsmål om en mobil landborerigg var borttatt ved tyveri
20.11.2002, 2002/25, sivil sak, anke
Straffeloven § 257
I. Gjensidige NOR Forsikring (advokat Runar Hansen) mot Valiant Industrier AS (advokat Thomas Smedsvig) II. Valiant Industrier AS (advokat Thomas Smedsvig) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Runar
Straffeloven § 257
I. Gjensidige NOR Forsikring (advokat Runar Hansen) mot Valiant Industrier AS (advokat Thomas Smedsvig) II. Valiant Industrier AS (advokat Thomas Smedsvig) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Runar
Mitsem, Skoghøy, Matningsdal, Rieber-Mohn og Gussgard
Saken gjaldt krav om forsikringsutbetaling. Tvisten dreide seg i første rekke om hvorvidt det forsikrede objekt - en mobil landborerigg - var borttatt ved et tyveri, idet Valiants tap i så fall var dekningsmessig. Det var enighet mellom partene om at forsikringsvilkårenes og strafferettens tyveribegrep er sammenfallende. Valiant hadde kjøpt boreriggen av Gating International Inc., som selv, kort tid i forveien, hadde kjøpt den av Lennox Petroleum Services Ltd. Riggen befant seg på Lennox' baseområde, hvorfra Gating hentet den etter å ha videresolgt den til Valiant og mottatt kjøpesummen. Gating solgte senere riggen til en godtroende tredjemann, men beholdt kjøpesummen fra Valiant.
Flertallet - tre dommere - mente at riggen ikke ble fjernet fra Lennox' baseområde ved et tyveri. Ved at Gating hentet riggen, ble Valiants eiendomsrett krenket. Men Lennox, som hadde riggen i sin besittelse, visste ikke at den var solgt videre, og mente seg avtaleforpliktet til å overlevere riggen til Gating. Flertallet fant det på denne bakgrunn sannsynlig at riggen ble hentet med Lennox' samtykke. Når besitteren har samtykket, dreier det seg ikke om noe tyveri. Spørsmålet var imidlertid om det hadde noen betydning at Lennox eventuelt var blitt forledet til å gi sitt samtykke, ved at Gating ikke opplyste om videresalget. Særlig når det dominerende trekket ved et hendelsesforløp ikke er gjerningsmannens egenmektige opptreden, men at besitteren forledes til å utlevere eller overlate gjenstanden til ham, befant man seg imidlertid - etter flertallets syn - utenfor tyveribestemmelsen. Derimot kunne det dreie seg om et bedrageri, straffeloven § 270, jf. også § 4, og andre straffebestemmelser kunne etter omstendighetene også være aktuelle. Siden forsikringsdekningen var avhengig av at riggen var fjernet ved et tyveri, kunne Valiant ikke nå frem med sitt krav. Valiant gjorde dernest gjeldende at forsikringen ikke var adekvat for de behovene selskapet hadde, og at Gjensidige hadde forsømt sin informasjonsplikt i forbindelse med at forsikringen ble tegnet, jf. forsikringsavtaleloven § 2-1. Heller ikke denne anførselen førte frem. Valiant var en profesjonell klient, og vilkårene ble dessuten gjennomgått og diskutert før forsikringen ble tegnet. Mindretallet - to dommere - kom til at det ikke var bevismessig grunnlag for å hevde at Lennox i forbindelse med at Gating besørget riggen hentet, hadde opptrådt på en slik måte at Gating hadde grunn til å oppfatte opptredenen som samtykke. Selv om man skulle legge til grunn at det forelå samtykke, mente mindretallet at dette måtte anses ugyldig da Gating i så fall måtte ha utnyttet Lennox' villfarelse om eierforholdet. I tilfeller hvor besitteren blir forledet til å utlevere en gjenstand, vil forholdet falle utenfor tyveribegrepet fordi det da ikke foreligger borttakelse, og spørsmålet om en slik handling skal straffes, må vurderes etter bedrageribestemmelsen. Hvis gjeningspersonen selv har hentet gjenstanden, foreligger det borttakelse, og det må da være en forutsetning for at et samtykke skal gjøre handlingen berettiget slik at den faller utenfor tyveribegrepet, at samtykket et sivilrettslig gyldig. På dette grunnlag kom mindretallet til at det forelå forsikringsmessig dekning. Etter mindretallets syn hadde Valiant krav på å få dekket reiseutgifter og kostnader til advokat i USA under forsøk på å oppspore riggen og forfølge selskapets krav mot Gating som redningsomkostninger etter forsikringsavtaleloven § 6-4, jf. § 4-10.
Saken gjaldt krav om forsikringsutbetaling. Tvisten dreide seg i første rekke om hvorvidt det forsikrede objekt - en mobil landborerigg - var borttatt ved et tyveri, idet Valiants tap i så fall var dekningsmessig. Det var enighet mellom partene om at forsikringsvilkårenes og strafferettens tyveribegrep er sammenfallende. Valiant hadde kjøpt boreriggen av Gating International Inc., som selv, kort tid i forveien, hadde kjøpt den av Lennox Petroleum Services Ltd. Riggen befant seg på Lennox' baseområde, hvorfra Gating hentet den etter å ha videresolgt den til Valiant og mottatt kjøpesummen. Gating solgte senere riggen til en godtroende tredjemann, men beholdt kjøpesummen fra Valiant.
Flertallet - tre dommere - mente at riggen ikke ble fjernet fra Lennox' baseområde ved et tyveri. Ved at Gating hentet riggen, ble Valiants eiendomsrett krenket. Men Lennox, som hadde riggen i sin besittelse, visste ikke at den var solgt videre, og mente seg avtaleforpliktet til å overlevere riggen til Gating. Flertallet fant det på denne bakgrunn sannsynlig at riggen ble hentet med Lennox' samtykke. Når besitteren har samtykket, dreier det seg ikke om noe tyveri. Spørsmålet var imidlertid om det hadde noen betydning at Lennox eventuelt var blitt forledet til å gi sitt samtykke, ved at Gating ikke opplyste om videresalget. Særlig når det dominerende trekket ved et hendelsesforløp ikke er gjerningsmannens egenmektige opptreden, men at besitteren forledes til å utlevere eller overlate gjenstanden til ham, befant man seg imidlertid - etter flertallets syn - utenfor tyveribestemmelsen. Derimot kunne det dreie seg om et bedrageri, straffeloven § 270, jf. også § 4, og andre straffebestemmelser kunne etter omstendighetene også være aktuelle. Siden forsikringsdekningen var avhengig av at riggen var fjernet ved et tyveri, kunne Valiant ikke nå frem med sitt krav. Valiant gjorde dernest gjeldende at forsikringen ikke var adekvat for de behovene selskapet hadde, og at Gjensidige hadde forsømt sin informasjonsplikt i forbindelse med at forsikringen ble tegnet, jf. forsikringsavtaleloven § 2-1. Heller ikke denne anførselen førte frem. Valiant var en profesjonell klient, og vilkårene ble dessuten gjennomgått og diskutert før forsikringen ble tegnet. Mindretallet - to dommere - kom til at det ikke var bevismessig grunnlag for å hevde at Lennox i forbindelse med at Gating besørget riggen hentet, hadde opptrådt på en slik måte at Gating hadde grunn til å oppfatte opptredenen som samtykke. Selv om man skulle legge til grunn at det forelå samtykke, mente mindretallet at dette måtte anses ugyldig da Gating i så fall måtte ha utnyttet Lennox' villfarelse om eierforholdet. I tilfeller hvor besitteren blir forledet til å utlevere en gjenstand, vil forholdet falle utenfor tyveribegrepet fordi det da ikke foreligger borttakelse, og spørsmålet om en slik handling skal straffes, må vurderes etter bedrageribestemmelsen. Hvis gjeningspersonen selv har hentet gjenstanden, foreligger det borttakelse, og det må da være en forutsetning for at et samtykke skal gjøre handlingen berettiget slik at den faller utenfor tyveribegrepet, at samtykket et sivilrettslig gyldig. På dette grunnlag kom mindretallet til at det forelå forsikringsmessig dekning. Etter mindretallets syn hadde Valiant krav på å få dekket reiseutgifter og kostnader til advokat i USA under forsøk på å oppspore riggen og forfølge selskapets krav mot Gating som redningsomkostninger etter forsikringsavtaleloven § 6-4, jf. § 4-10.