Lakseoppdrett - gyldigheten av en forskrift om fôrstans
24.10.2002, 2001/1514, sivil sak, anke
oppdrettsloven § 13, jf § 1, forskrift om fôrstans
Staten v/Fiskeridepartementet (advokat Johnny Johansen) mot Polarlaks II AS (advokat Nikolai Norman)
oppdrettsloven § 13, jf § 1, forskrift om fôrstans
Staten v/Fiskeridepartementet (advokat Johnny Johansen) mot Polarlaks II AS (advokat Nikolai Norman)
Rieber-Mohn, Skoghøy, Mitsem, Støle, Schei
Etter at lakseoppdrettsnæringen utover høsten 1995 fikk tiltakende problemer med overproduksjon, synkende priser og fare for handelspolitiske mottiltak fra EU's side, fastsatte Fiskeridepartementet 4. desember 1995 forskrift om stans i fôring av matfisk av laks. Forskriften ble gitt etter anmodning fra næringen og trådte i kraft allerede 5. desember. Etter forskriften var det i perioden 5. desember 1995 til og med 15. januar 1996 forbudt å fôre laks som pr. 5. desember eller senere hadde en levende vekt på 2 kg eller mer.
En av konsesjonsinnehaverne som mente seg særlig hardt rammet av fôrstansen, Polarlaks II AS, nektet å etterkomme denne etter forgjeves å ha søkt om dispensasjon. Selskapet fortsatte å fôre laksen, ble oppdaget og ilagt en tvangsmulkt på 600 000 kroner av Fiskeridirektoratet 9. februar 1996. Etter klage opprettholdt Fiskeridepartementet tvangsmulkten i vedtak 30. juli 1998. Hjemmelen for tvangsmulkten var fôrstansforskriften, som forhåndsfastsatte denne til 600 000 kroner. Polarlaks brakte Fiskeridepartementets vedtak inn for Oslo byrett med påstand om at fôrstansforskriften og derved tvangsmulkten var ugyldig som uhjemlet i oppdrettsloven. Byretten frifant staten. Etter anke kom lagmannsretten til at vedtaket var ugyldig. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet rettslig grunnlag. Høyesterett fant, i motsetning til lagmannsretten, at fôrstansforskriften hadde tilstrekkelig hjemmel i oppdrettslovens § 13, jf. § 1. Men tvangsmulktvedtaket måtte likevel kjennes ugyldig som uhjemlet i denne loven. Høyesterett la vekt på at selv om mulkten i forskriften var forhåndsfastsatt til 600 000 kroner, var det fiskerimyndighetenes vedtak etter at det ulovlige forhold var opphørt, som i realiteten ila tvangsmulkten. Av i alt 807 konsesjoner som ble rammet av fôrstansen, konstaterte man at 11 av disse overtrådte denne. Av disse ble noen ikke forfulgt, noen fikk en lavere tvangsmulkt, mens Polarlaks var alene om å få den forhåndsfastsatte mulkt på 600 000 kroner. Høyesterett kom til at denne fastsettelse hadde sterke likhetstrekk med en straffutmåling, og førte til at departementets vedtak ble problematisk i forhold til domsprinsippet i Grunnlovens § 96. På dette grunnlag ble vedtak ansett ulovhjemlet. En dommer mente at vedtaket også måtte være ugyldig fordi det ikke var adgang til å forhåndsfastsette tvangsmulkt ved forskrift, bare ved enkeltvedtak.
Etter at lakseoppdrettsnæringen utover høsten 1995 fikk tiltakende problemer med overproduksjon, synkende priser og fare for handelspolitiske mottiltak fra EU's side, fastsatte Fiskeridepartementet 4. desember 1995 forskrift om stans i fôring av matfisk av laks. Forskriften ble gitt etter anmodning fra næringen og trådte i kraft allerede 5. desember. Etter forskriften var det i perioden 5. desember 1995 til og med 15. januar 1996 forbudt å fôre laks som pr. 5. desember eller senere hadde en levende vekt på 2 kg eller mer.
En av konsesjonsinnehaverne som mente seg særlig hardt rammet av fôrstansen, Polarlaks II AS, nektet å etterkomme denne etter forgjeves å ha søkt om dispensasjon. Selskapet fortsatte å fôre laksen, ble oppdaget og ilagt en tvangsmulkt på 600 000 kroner av Fiskeridirektoratet 9. februar 1996. Etter klage opprettholdt Fiskeridepartementet tvangsmulkten i vedtak 30. juli 1998. Hjemmelen for tvangsmulkten var fôrstansforskriften, som forhåndsfastsatte denne til 600 000 kroner. Polarlaks brakte Fiskeridepartementets vedtak inn for Oslo byrett med påstand om at fôrstansforskriften og derved tvangsmulkten var ugyldig som uhjemlet i oppdrettsloven. Byretten frifant staten. Etter anke kom lagmannsretten til at vedtaket var ugyldig. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet rettslig grunnlag. Høyesterett fant, i motsetning til lagmannsretten, at fôrstansforskriften hadde tilstrekkelig hjemmel i oppdrettslovens § 13, jf. § 1. Men tvangsmulktvedtaket måtte likevel kjennes ugyldig som uhjemlet i denne loven. Høyesterett la vekt på at selv om mulkten i forskriften var forhåndsfastsatt til 600 000 kroner, var det fiskerimyndighetenes vedtak etter at det ulovlige forhold var opphørt, som i realiteten ila tvangsmulkten. Av i alt 807 konsesjoner som ble rammet av fôrstansen, konstaterte man at 11 av disse overtrådte denne. Av disse ble noen ikke forfulgt, noen fikk en lavere tvangsmulkt, mens Polarlaks var alene om å få den forhåndsfastsatte mulkt på 600 000 kroner. Høyesterett kom til at denne fastsettelse hadde sterke likhetstrekk med en straffutmåling, og førte til at departementets vedtak ble problematisk i forhold til domsprinsippet i Grunnlovens § 96. På dette grunnlag ble vedtak ansett ulovhjemlet. En dommer mente at vedtaket også måtte være ugyldig fordi det ikke var adgang til å forhåndsfastsette tvangsmulkt ved forskrift, bare ved enkeltvedtak.