Misvisende opplysninger fra trygdekontoret
25.10.2002, 2002/508. sivil sak, anke
folketrygdloven § 22-13 sjette ledd jf. skadeserstatningsloven § 2-1
A og B (advokat Bjørn Bydal) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/assisterende regj.advokat Bård Tønder)
folketrygdloven § 22-13 sjette ledd jf. skadeserstatningsloven § 2-1
A og B (advokat Bjørn Bydal) mot Staten v/Sosialdepartementet (Regjeringsadvokaten v/assisterende regj.advokat Bård Tønder)
Stang Lund, Mitsem, Rieber-Mohn, Skoghøy og Dolva
A og Gunnar B fikk i september 1984 en datter som ved fødselen hadde alvorlig hjertefeil. Hun ble operert to ganger og har til nå hatt et særlig behov for tilsyn og pleie. Familien var i 1984, 1985 og 1986 i kontakt med trygdekontoret og fikk hver gang opplyst at trygden ikke hadde støtteordninger for slike forhold.
Etter å ha fått ytterligere informasjon søkte A på vegne av datteren om hjelpestønad i august 1997. Trygdekontoret besluttet i november 1997 at C hadde krav på hjelpestønad etter folketrygdloven § 6-4 jf. § 22-13 sjette ledd annet punktum fra august 1994. Det ble lagt til grunn at det ikke var søkt tidligere fordi foreldrene ble feilinformert da de i 1985 og 1986 undersøkte mulighetene for ekstra stønad på grunn av datterens sykdom. Foreldrene påklagde forgjeves trygdekontorets vedtak fordi de mente å ha krav på etterbetaling helt fra første gang de oppsøkte kontoret i 1985. En søknad om erstatning 146 400 kroner ble avslått av Rikstrygdeverket i november 1999 selv om fylkestrygdekontoret hadde innstilt på at det ble gitt erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1. Deretter saksøkte A og B staten og krevde erstatning. Byretten tilkjente erstatning med 146 400 kroner i samsvar med påstanden. Lagmannsrettens flertall frifant staten. Foreldrene anket til Høyesterett, som med tre mot to stemmer stadfestet byrettens dom. Flertallet fant at folketrygdlovens § 22-13 sjette ledd måtte forstås slik at den ikke er til hinder for anvendelse av skadeserstatningsloven § 2-1. Etter gjennomgåelse av forarbeider og de reelle hensyn fant flertallet at denne løsning var den mest nærliggende og rimelige når en berettiget lar være å søke i tillit til at opplysninger fra trygdens organer er korrekte. Staten hadde for Høyesterett frafalt en subsidiær anførsel om at vilkårene for erstatning ikke var til stede. Mindretallet - to - dommere kom til at folketrygdlovens § 22-13 sjette ledd var uttømmende. Det vil innebære en uthuling av begrensningsregelen i § 22 sjette ledd å anvende skadeserstatningsloven i de tilfeller trygdens organer hadde gitt misvisende opplysninger. Mindretallet fant støtte for dette i lovforarbeidene, særlig i forbindelse med lovendringen i 1979. Hensynet til trygdens økonomi og ytelsenes art hadde stått sentralt for lovgiver i den avveining som kom til uttrykk i tidligere lov og nå i folketrygdloven § 22-13 sjette ledd.
A og Gunnar B fikk i september 1984 en datter som ved fødselen hadde alvorlig hjertefeil. Hun ble operert to ganger og har til nå hatt et særlig behov for tilsyn og pleie. Familien var i 1984, 1985 og 1986 i kontakt med trygdekontoret og fikk hver gang opplyst at trygden ikke hadde støtteordninger for slike forhold.
Etter å ha fått ytterligere informasjon søkte A på vegne av datteren om hjelpestønad i august 1997. Trygdekontoret besluttet i november 1997 at C hadde krav på hjelpestønad etter folketrygdloven § 6-4 jf. § 22-13 sjette ledd annet punktum fra august 1994. Det ble lagt til grunn at det ikke var søkt tidligere fordi foreldrene ble feilinformert da de i 1985 og 1986 undersøkte mulighetene for ekstra stønad på grunn av datterens sykdom. Foreldrene påklagde forgjeves trygdekontorets vedtak fordi de mente å ha krav på etterbetaling helt fra første gang de oppsøkte kontoret i 1985. En søknad om erstatning 146 400 kroner ble avslått av Rikstrygdeverket i november 1999 selv om fylkestrygdekontoret hadde innstilt på at det ble gitt erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1. Deretter saksøkte A og B staten og krevde erstatning. Byretten tilkjente erstatning med 146 400 kroner i samsvar med påstanden. Lagmannsrettens flertall frifant staten. Foreldrene anket til Høyesterett, som med tre mot to stemmer stadfestet byrettens dom. Flertallet fant at folketrygdlovens § 22-13 sjette ledd måtte forstås slik at den ikke er til hinder for anvendelse av skadeserstatningsloven § 2-1. Etter gjennomgåelse av forarbeider og de reelle hensyn fant flertallet at denne løsning var den mest nærliggende og rimelige når en berettiget lar være å søke i tillit til at opplysninger fra trygdens organer er korrekte. Staten hadde for Høyesterett frafalt en subsidiær anførsel om at vilkårene for erstatning ikke var til stede. Mindretallet - to - dommere kom til at folketrygdlovens § 22-13 sjette ledd var uttømmende. Det vil innebære en uthuling av begrensningsregelen i § 22 sjette ledd å anvende skadeserstatningsloven i de tilfeller trygdens organer hadde gitt misvisende opplysninger. Mindretallet fant støtte for dette i lovforarbeidene, særlig i forbindelse med lovendringen i 1979. Hensynet til trygdens økonomi og ytelsenes art hadde stått sentralt for lovgiver i den avveining som kom til uttrykk i tidligere lov og nå i folketrygdloven § 22-13 sjette ledd.