Nektelse av samvær etter omsorgsovertakelse
24.04.2002, 2001/957, sivil sak, anke
Barnevernloven § 4-19
A (advokat Ada Paulsen) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Hans Bendiksby)
Barnevernloven § 4-19
A (advokat Ada Paulsen) mot Oslo kommune (kommuneadvokat Hans Bendiksby)
Coward, Gjølstad, Gussgard, Stabel og Aasland
Fylkesnemnda for sosiale saker hadde i juni 1999 besluttet å opprettholde et vedtak om omsorgsovertakelse og fastsatte samtidig samværsrett for moren til to timer hver sjette uke, eventuelt under tilsyn. Moren krevde rettslig overprøving. Barnevernets sakkyndige anbefalte å innskrenke samværet til to timer to ganger i året, og byretten, som opprettholdt omsorgsovertakelsen, fulgte denne anbefalingen. Moren anket til lagmannsretten.
Den rettsoppnevnte sakkyndige der anbefalte å opprettholde omsorgsovertakelsen og at det overhodet ikke skulle være samvær. Dette ble også konklusjonen i lagmannsrettens dom. To juridiske dommere og en fagkyndig meddommer dissenterte og stemte for samvær som i byrettens dom. Morens anke til Høyesterett ble nektet fremmet mht. omsorgsovertakelsen, men henvist mht. samværsspørsmålet. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Generelt ble det uttalt at skjønnet etter barnevernloven § 4-19 annet ledd må utøves i lys av lovens § 4-1 og under hensyn til artikkel 8 i EMK og EMDs praksis i tilknytning til denne bestemmelsen. Dette innebærer at det må kreves spesielle og sterke grunner for å frata en forelder rett til samvær. I den konkrete saken ble det ansett åpenbart at moren sliter med store psykiske problemer. Høyesterett la videre til grunn at det nå seks år gamle barnet - til tross for en intellektuelt god utrustning - er skadet og sterkt sårbar, og at det i stor grad må tilbakeføres til morens forhold da barnet bodde hos henne de første 14 månedene av sitt liv. Barnets sårbarhet sett i sammenheng med morens atferd under de samværene som har vært gjennomført, gjorde at Høyesterett ikke anså det forsvarlig å utsette barnet for en så stor risiko for skade som samvær med moren ville innebære. De strenge kravene for å nekte samvær måtte da anses oppfylt.
Fylkesnemnda for sosiale saker hadde i juni 1999 besluttet å opprettholde et vedtak om omsorgsovertakelse og fastsatte samtidig samværsrett for moren til to timer hver sjette uke, eventuelt under tilsyn. Moren krevde rettslig overprøving. Barnevernets sakkyndige anbefalte å innskrenke samværet til to timer to ganger i året, og byretten, som opprettholdt omsorgsovertakelsen, fulgte denne anbefalingen. Moren anket til lagmannsretten.
Den rettsoppnevnte sakkyndige der anbefalte å opprettholde omsorgsovertakelsen og at det overhodet ikke skulle være samvær. Dette ble også konklusjonen i lagmannsrettens dom. To juridiske dommere og en fagkyndig meddommer dissenterte og stemte for samvær som i byrettens dom. Morens anke til Høyesterett ble nektet fremmet mht. omsorgsovertakelsen, men henvist mht. samværsspørsmålet. Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Generelt ble det uttalt at skjønnet etter barnevernloven § 4-19 annet ledd må utøves i lys av lovens § 4-1 og under hensyn til artikkel 8 i EMK og EMDs praksis i tilknytning til denne bestemmelsen. Dette innebærer at det må kreves spesielle og sterke grunner for å frata en forelder rett til samvær. I den konkrete saken ble det ansett åpenbart at moren sliter med store psykiske problemer. Høyesterett la videre til grunn at det nå seks år gamle barnet - til tross for en intellektuelt god utrustning - er skadet og sterkt sårbar, og at det i stor grad må tilbakeføres til morens forhold da barnet bodde hos henne de første 14 månedene av sitt liv. Barnets sårbarhet sett i sammenheng med morens atferd under de samværene som har vært gjennomført, gjorde at Høyesterett ikke anså det forsvarlig å utsette barnet for en så stor risiko for skade som samvær med moren ville innebære. De strenge kravene for å nekte samvær måtte da anses oppfylt.