Omsorgsovertakelse
27.06.2002, 2001/1120, sivil sak, anke
Barnevernloven § 4-12, jf. § 4-21
A (advokat Lisbeth Bøhler) mot X kommune (advokat Gunnar Høverstad)
Barnevernloven § 4-12, jf. § 4-21
A (advokat Lisbeth Bøhler) mot X kommune (advokat Gunnar Høverstad)
Gussgard, Zimmer, Bruzelius, Coward og Schei
B er født 1. mai 1997 og bodde fra fødselen sammen med sin mor. Faren fikk dom for at han skulle ha vanlig samvær med datteren. Den 26. juli 1999 fattet barneverntjenesten et akuttvedtak om å flytte barnet til et beredskapshjem. Begrunnelsen var særlig at mor gjentatte ganger hadde gitt uttrykk for at hun ville drepe seg selv og barnet dersom far skulle ha samvær med henne uten tilsyn. Saken ble senere sendt fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse grunnet omsorgssvikt. Under dissens fra to av medlemmene fattet nemnda 15. november 1999 vedtak om omsorgsovertakelse, og barnet ble overført til fosterhjem.
Herredsretten og lagmannsretten opprettholdt vedtaket, men i lagmannsretten dissenterte tre dommere. Det ble oppnevnt to nye sakkyndige for Høyesterett. I motsetning til den sakkyndige for de tidligere retter, mente de at mors omsorgsevne var og hele tiden hadde vært tilfredsstillende. At barnet fremtrådte som stille, engstelig og passivt, var etter deres mening en reaksjon på flyttingen fra moren, ikke tegn på alvorlig omsorgssvikt. De tok ikke stilling til om barnet burde tilbakeføres til sin mor. Høyesterett kom til at vedtaket om omsorgsovertakelse måtte opprettholdes, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd annet punktum, men at mors samværsrett på sikt burde utvides i forhold til lagmannsrettens dom på fire timer hver fjerde uke. Flertallet, tre dommere, tok ikke stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse forelå da fylkesnemndas vedtak ble fattet, og heller ikke til om vilkårene forelå i dag. Mindretallet sluttet seg i en særmerknad til den vurderingen av mor som de sakkyndige for Høyesterett hadde gitt uttrykk for, men var enig med flertallet i tilbakeføringsspørsmålet. Avgjørelsen av dette er begrunnet i fare for at det ville inntreffe en ny, alvorlig separasjonsreaksjon hos barnet dersom hun ble flyttet fra fosterfamilien, som hun sterkt hadde knyttet seg til. Mor ble ikke ansett å ha den nødvendige forståelse for barnets situasjon etter en tilbakeføring, særlig ikke til nødvendigheten av å opprettholde et godt forhold til fosterfamilien. Fra årsskiftet 2002/2003 ble mor gitt samværsrett en hel dag, og fra høsten 2003 hver fjerde helg.
B er født 1. mai 1997 og bodde fra fødselen sammen med sin mor. Faren fikk dom for at han skulle ha vanlig samvær med datteren. Den 26. juli 1999 fattet barneverntjenesten et akuttvedtak om å flytte barnet til et beredskapshjem. Begrunnelsen var særlig at mor gjentatte ganger hadde gitt uttrykk for at hun ville drepe seg selv og barnet dersom far skulle ha samvær med henne uten tilsyn. Saken ble senere sendt fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse grunnet omsorgssvikt. Under dissens fra to av medlemmene fattet nemnda 15. november 1999 vedtak om omsorgsovertakelse, og barnet ble overført til fosterhjem.
Herredsretten og lagmannsretten opprettholdt vedtaket, men i lagmannsretten dissenterte tre dommere. Det ble oppnevnt to nye sakkyndige for Høyesterett. I motsetning til den sakkyndige for de tidligere retter, mente de at mors omsorgsevne var og hele tiden hadde vært tilfredsstillende. At barnet fremtrådte som stille, engstelig og passivt, var etter deres mening en reaksjon på flyttingen fra moren, ikke tegn på alvorlig omsorgssvikt. De tok ikke stilling til om barnet burde tilbakeføres til sin mor. Høyesterett kom til at vedtaket om omsorgsovertakelse måtte opprettholdes, jf. barnevernloven § 4-21 første ledd annet punktum, men at mors samværsrett på sikt burde utvides i forhold til lagmannsrettens dom på fire timer hver fjerde uke. Flertallet, tre dommere, tok ikke stilling til om vilkårene for omsorgsovertakelse forelå da fylkesnemndas vedtak ble fattet, og heller ikke til om vilkårene forelå i dag. Mindretallet sluttet seg i en særmerknad til den vurderingen av mor som de sakkyndige for Høyesterett hadde gitt uttrykk for, men var enig med flertallet i tilbakeføringsspørsmålet. Avgjørelsen av dette er begrunnet i fare for at det ville inntreffe en ny, alvorlig separasjonsreaksjon hos barnet dersom hun ble flyttet fra fosterfamilien, som hun sterkt hadde knyttet seg til. Mor ble ikke ansett å ha den nødvendige forståelse for barnets situasjon etter en tilbakeføring, særlig ikke til nødvendigheten av å opprettholde et godt forhold til fosterfamilien. Fra årsskiftet 2002/2003 ble mor gitt samværsrett en hel dag, og fra høsten 2003 hver fjerde helg.