Regnskapstjenester - avgiftspliktig
20.11.2002, 22002/351, sivil sak, anke
merverdiavgiftsloven §§ 3 og 28 a
Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Christian Borge) mot Eksakt Regnskap AS (advokat Rune H. Eriksen)
merverdiavgiftsloven §§ 3 og 28 a
Staten v/Finansdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Ole Christian Borge) mot Eksakt Regnskap AS (advokat Rune H. Eriksen)
Stabel, Tjomsland, Bruzelius, Støle og Aasland
Eksakt Regnskap AS ble stiftet i 1991. Regnskapstjenester var før avgiftsreformen 2001 ikke avgiftspliktige. Selskapet registrerte seg frivillig i avgiftsmanntallet etter loven § 28a og fikk dermed adgang til fradrag for inngående avgift. For å være konkurransedyktig overfor ikke avgiftspliktige kunder opprettet eierne et nytt selskap - Eksakt Regnskapsservice - som ikke var avgiftspliktig.
Det nye selskapet hadde ikke egne ansatte og alle tjenester ble utført av de ansatte i Eksakt Regnskap og i deres lokaler. Utgiftene ble delt mellom selskapene ved at Eksakt Regnskapsservice refunderte sin andel i henhold til andel av omsetningen. Det ble beregnet avgift for tjenester Eksakt Regnskap hadde fått fradrag for, men ikke for lønnsutgiftene. Oslo fylkesskattekontor mente kostnadsrefusjonen mellom selskapene var avgiftspliktig omsetning etter merverdiavgiftsloven § 3 og forskrift 44 om frivillig registrering, og etterberegnet avgift for årene 1995-98. Eksakt Regnskap gikk til sak og tapte i byretten, mens lagmannsretten mente de ansatte i realiteten var å anse som ansatt i begge selskaper, slik at avgiftsplikt ikke forelå. Høyesteretts flertall på tre dommere kom til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag. Flertallet mente refusjonen for lønnsutgifter avgiftsmessig måtte betraktes som vederlag for utleie av arbeidskraft, som før avgiftsreformen ikke var avgiftspliktig. Det forelå ikke et formalisert arbeidsutleieforhold etter den daværende sysselsettingsloven § 27 som i utgangspunktet var forbudt, men med dispensasjonsadgang. Flertallet mente dette ikke var avgjørende for vurderingen av om det forelå avgiftspliktig omsetning. Partenes forutsetning var at det dreiet seg om innleid arbeidskraft, og denne karakteristikk var ut fra forholdene mer treffende enn at det dreiet seg om omsetning av regnskapstjenester mellom selskapene. Et mindretall på to dommere kom til at det dreiet seg om omsetning av regnskapstjenester, og at avgift måtte beregnes.
Eksakt Regnskap AS ble stiftet i 1991. Regnskapstjenester var før avgiftsreformen 2001 ikke avgiftspliktige. Selskapet registrerte seg frivillig i avgiftsmanntallet etter loven § 28a og fikk dermed adgang til fradrag for inngående avgift. For å være konkurransedyktig overfor ikke avgiftspliktige kunder opprettet eierne et nytt selskap - Eksakt Regnskapsservice - som ikke var avgiftspliktig.
Det nye selskapet hadde ikke egne ansatte og alle tjenester ble utført av de ansatte i Eksakt Regnskap og i deres lokaler. Utgiftene ble delt mellom selskapene ved at Eksakt Regnskapsservice refunderte sin andel i henhold til andel av omsetningen. Det ble beregnet avgift for tjenester Eksakt Regnskap hadde fått fradrag for, men ikke for lønnsutgiftene. Oslo fylkesskattekontor mente kostnadsrefusjonen mellom selskapene var avgiftspliktig omsetning etter merverdiavgiftsloven § 3 og forskrift 44 om frivillig registrering, og etterberegnet avgift for årene 1995-98. Eksakt Regnskap gikk til sak og tapte i byretten, mens lagmannsretten mente de ansatte i realiteten var å anse som ansatt i begge selskaper, slik at avgiftsplikt ikke forelå. Høyesteretts flertall på tre dommere kom til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag. Flertallet mente refusjonen for lønnsutgifter avgiftsmessig måtte betraktes som vederlag for utleie av arbeidskraft, som før avgiftsreformen ikke var avgiftspliktig. Det forelå ikke et formalisert arbeidsutleieforhold etter den daværende sysselsettingsloven § 27 som i utgangspunktet var forbudt, men med dispensasjonsadgang. Flertallet mente dette ikke var avgjørende for vurderingen av om det forelå avgiftspliktig omsetning. Partenes forutsetning var at det dreiet seg om innleid arbeidskraft, og denne karakteristikk var ut fra forholdene mer treffende enn at det dreiet seg om omsetning av regnskapstjenester mellom selskapene. Et mindretall på to dommere kom til at det dreiet seg om omsetning av regnskapstjenester, og at avgift måtte beregnes.