Skattereform - oppjustering av inngangsverdien på aksjer
19.03.2002, 2001/565, sivil sak, anke
KPMG AS og Ragnar Hedenstad (advokat Ian W. Kenworthy) mot Thorbjørn Øybø Management AS (advokat Ingvald Falch)
KPMG AS og Ragnar Hedenstad (advokat Ian W. Kenworthy) mot Thorbjørn Øybø Management AS (advokat Ingvald Falch)
Schei, Tjomsland, Floch, Coward og Smith
Ved skattereformen av 1992 ble det ved forskrift gitt regler om oppjustering av inngangsverdien på aksjer som eieren etter de tidligere regler kunne solgt skattefritt. Reglene tok sikte på at inngangsverdien skulle fastsettes til omsetningsverdien av aksjene per 1. januar 1992, som var tidspunktet for skattereformens ikrafttreden. Det var i forskriften gitt anvisning på ulike metoder for taksering, etter avkastning, substans eller likvidasjon. Siste frist for å sende inn takst, som kunne utføres blant annet av en revisor som ikke reviderte selskapets regnskaper, var 1. mai 1993.
Det var også en mulighet etter forskriften § 6 for å søke om taksering på et annet metodegrunnlag. Søknaden måtte forhåndsgodkjennes, og fristen for å søke var 1. september 1992. Vilkårene for å bruke en slik annen takseringsmetode var meget strenge. Det var en begrenset adgang til å få godkjent en søknad sendt inn senere enn fristen 1. september 1992. Vilkåret var at fristoversittelsen var "særlig unnskyldelig". Øybø Management hadde en betydelig aksjepost i Sponsor Service AS. Revisjonsselskapet KPMG ble engasjert av Sponsor Service for å utarbeide takst etter den nevnte forskriften på verdien av aksjene. Selskapet utarbeidet takst etter forskriften § 3 - avkastningsverdi - i april 1993. Etter en kontakt mellom Thorbjørn Øybø, som var eneeier av Øybø Management og også styreformann i Sponsor Service, og KPMG ble det valgt i stedet å ende inn en takst etter forskriften § 6. Det ga et høyere takstresultat. Det ble ikke subsidiært sendt inn en takst etter § 3. Likningsmyndighetene nektet å ta taksten etter § 6 til behandling fordi fristen for å inngi søknad om slik takst - 1. september 1992 - var oversittet. Siste frist for å inngi annen takst etter forskriftene - 1. mai 1993 - var da ute. Resultatet var at man ble stående uten et oppjusteringsgrunnlag etter forskriften for inngangsverdien på aksjene. Øybø Management led et betydelig skattetap som følge av dette, og sakens hovedspørsmål var om KPMG og den aktuelle partner i selskapet - Hedenstad - var ansvarlig for tapet. Høyesterett kom til at KPMG, men ikke vedkommende partner var ansvarlig. Uttalt at vi er på et område hvor det må gjelde et strengt profesjonsansvar. KPMG skulle, "utvetydig og med tyngde", fremhevet den store risiko det var for å bli stående uten oppjusteringsgrunnlag, når man ikke innga en subsidiær takst etter § 3. At KPMG ikke hadde gjort det, var erstatningsbetingende uaktsomt. Det var årsakssammenheng mellom denne unnlatelsen og tapet. Spørsmål om medvirkning er drøftet, uten at det her ble funnet å være grunnlag for å redusere ansvaret. Foreldelse var påstått. Erstatningskravet ble sett på som et krav som "som springer ut av kontrakt", slik at utgangspunktet for fristen følger av fl. § 3 nr. 1. Uttalt at foreldelsesfristen løper fra det tidspunkt virkningen av ikke å sende inn en subsidiær takst etter forskriften § 3 inntrådte. Dette tidspunktet ble satt til Skattedirektoratets vedtak i klagesaken over vedtaket om ikke å ta under behandling søknaden om å få inngi takst etter forskriften § 6. Kravet var da ikke foreldet. Hedenstad hadde overlatt utføringen av oppdraget til en annen statsautorisert revisor i selskapet. Han hadde ikke utvist noe erstatningsbetingende uaktsomt forhold. Hedenstad ble tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Det samme gjaldt for Øybø Management i forhold til KPMG. Det er uttalelser i dommen om andelen av omkostningene som kunne kreves dekket av henholdsvis Hedenstad og Øybø Management.
Ved skattereformen av 1992 ble det ved forskrift gitt regler om oppjustering av inngangsverdien på aksjer som eieren etter de tidligere regler kunne solgt skattefritt. Reglene tok sikte på at inngangsverdien skulle fastsettes til omsetningsverdien av aksjene per 1. januar 1992, som var tidspunktet for skattereformens ikrafttreden. Det var i forskriften gitt anvisning på ulike metoder for taksering, etter avkastning, substans eller likvidasjon. Siste frist for å sende inn takst, som kunne utføres blant annet av en revisor som ikke reviderte selskapets regnskaper, var 1. mai 1993.
Det var også en mulighet etter forskriften § 6 for å søke om taksering på et annet metodegrunnlag. Søknaden måtte forhåndsgodkjennes, og fristen for å søke var 1. september 1992. Vilkårene for å bruke en slik annen takseringsmetode var meget strenge. Det var en begrenset adgang til å få godkjent en søknad sendt inn senere enn fristen 1. september 1992. Vilkåret var at fristoversittelsen var "særlig unnskyldelig". Øybø Management hadde en betydelig aksjepost i Sponsor Service AS. Revisjonsselskapet KPMG ble engasjert av Sponsor Service for å utarbeide takst etter den nevnte forskriften på verdien av aksjene. Selskapet utarbeidet takst etter forskriften § 3 - avkastningsverdi - i april 1993. Etter en kontakt mellom Thorbjørn Øybø, som var eneeier av Øybø Management og også styreformann i Sponsor Service, og KPMG ble det valgt i stedet å ende inn en takst etter forskriften § 6. Det ga et høyere takstresultat. Det ble ikke subsidiært sendt inn en takst etter § 3. Likningsmyndighetene nektet å ta taksten etter § 6 til behandling fordi fristen for å inngi søknad om slik takst - 1. september 1992 - var oversittet. Siste frist for å inngi annen takst etter forskriftene - 1. mai 1993 - var da ute. Resultatet var at man ble stående uten et oppjusteringsgrunnlag etter forskriften for inngangsverdien på aksjene. Øybø Management led et betydelig skattetap som følge av dette, og sakens hovedspørsmål var om KPMG og den aktuelle partner i selskapet - Hedenstad - var ansvarlig for tapet. Høyesterett kom til at KPMG, men ikke vedkommende partner var ansvarlig. Uttalt at vi er på et område hvor det må gjelde et strengt profesjonsansvar. KPMG skulle, "utvetydig og med tyngde", fremhevet den store risiko det var for å bli stående uten oppjusteringsgrunnlag, når man ikke innga en subsidiær takst etter § 3. At KPMG ikke hadde gjort det, var erstatningsbetingende uaktsomt. Det var årsakssammenheng mellom denne unnlatelsen og tapet. Spørsmål om medvirkning er drøftet, uten at det her ble funnet å være grunnlag for å redusere ansvaret. Foreldelse var påstått. Erstatningskravet ble sett på som et krav som "som springer ut av kontrakt", slik at utgangspunktet for fristen følger av fl. § 3 nr. 1. Uttalt at foreldelsesfristen løper fra det tidspunkt virkningen av ikke å sende inn en subsidiær takst etter forskriften § 3 inntrådte. Dette tidspunktet ble satt til Skattedirektoratets vedtak i klagesaken over vedtaket om ikke å ta under behandling søknaden om å få inngi takst etter forskriften § 6. Kravet var da ikke foreldet. Hedenstad hadde overlatt utføringen av oppdraget til en annen statsautorisert revisor i selskapet. Han hadde ikke utvist noe erstatningsbetingende uaktsomt forhold. Hedenstad ble tilkjent saksomkostninger for alle instanser. Det samme gjaldt for Øybø Management i forhold til KPMG. Det er uttalelser i dommen om andelen av omkostningene som kunne kreves dekket av henholdsvis Hedenstad og Øybø Management.