Omsorgsovertakelse

Coward, Zimmer, Bruzelius, Gjølstad og Smith

Fylkesnemnda for sosiale saker besluttet i desember 1999 å overta omsorgen for et da vel ett år gammelt barn og anbringe henne i fosterhjem, og traff samtidig vedtak om samværsrett for foreldrene. Vedtaket ble stadfestet i herredsrettens enstemmige dom. Lagmannsretten stadfestet herredsrettens dom, under dissens fra to av de juridiske dommerne.

Lagmannsrettens dom ble - så langt den var påanket - stadfestet av Høyesterett.

For Høyesterett forelå det en meget grundig og omfattende sakkyndig erklæring, som Høyesterett mente måtte veie tungt. Høyesterett la til grunn at omsorgen for barnet, spesielt den psykiske omsorgen, var helt utilstrekkelig i hennes første seks måneder, at dette hadde vært meget skadelig for henne, og at hun derfor hadde spesielle omsorgsbehov. Den ytre situasjonen i hjemmet var blitt klart bedre etter at morens nåværende ektefelle kom inn i bildet. Men de psykologiske forutsetningene for tilknytning og kontakt var fortsatt utilstrekkelige, og det måtte legges til grunn at vilkåret i barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a - at det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg eller i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger - var oppfylt. Omsorgsovertakelsen ble videre ansett som nødvendig, i den forstand at manglene ikke ville kunne avhjelpes ved andre tiltak, spesielt fordi moren ikke erkjente problemene. En anførsel om at fosterhjemsplasseringen fjernet barnet fra det samiske lokalmiljøet, hadde liten vekt slik saken lå an, blant annet fordi også fosterfaren var av samisk opprinnelse. Høyesterett pekte ellers på at det var en reell fare for at barnets samvær med faren ville bli vanskelig å gjennomføre hvis hun ble flyttet tilbake til moren.