Aksjon fra miljøaktivister mot norsk borerigg
23.10.2002, 2001/987, straffesak, anke
A (advokat Steingrim Wolland) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Harald L. Grønlien)
A (advokat Steingrim Wolland) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Harald L. Grønlien)
Bruzelius, Gjølstad, Coward, Utgård og Dolva
Saken gjaldt krav om inndragning av gjenstander som har vært brukt i forbindelse med aksjoner mot norsk borerigg. Hovedspørsmålene i saken var om beslagene var i strid med de begrensninger som følger av folkeretten, og om det vil være i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 å inndra gjenstandene. Greenpeace gjennomførte i tidsrommet 20.-22. august 1998 aksjoner mot en norskregistrert borerigg utenfor Trøndelagskysten. Hensikten med aksjonene var å skape oppmerksomhet om klimaspørsmålene og å få stoppet ytterligere prøveboringer.
Den første aksjonen ble gjennomført 20. august da riggen lå oppankret - og hadde en sikkerhetssone. Etter aksjonen ble det utstedt forelegg mot fire personer, herunder skipsføreren - A - om bord i m/v Greenpeace. Dessuten ble det tatt beslag i en "kapsel". Neste aksjon ble gjennomført 22. august mens riggen var under slep. Som en følge av denne aksjonen ble det utstedt forelegg mot tre personer. I tilknytning til aksjonene 22. august ble det tatt beslag i 6 gummibåter. Inndragningsforelegg vedrørende gummibåtene og "kapselen" ble utferdiget mot A. Beslaget av gummibåtene ble opprettholdt av forhørsretten 7. september 1998. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt tingretten, som frifant A for kravet om inndragning. Retten konkluderte med at inndragning ikke skulle foretas. Lagmannsretten kom til at inndragning skulle skje. Høyesterett forkastet As anke. Høyesterett kom til at vilkårene for inndragning etter intern norsk rett var til stede. Det ble lagt til grunn at inndragningen av gummibåtene kunne skje på grunnlag av at de ble brukt til en straffbar handling 22. august, og at bruken av alle båtene var en nødvendig forutsetning for aksjonen, og for at denne skulle få ønskede medieomtale. Det ble lagt til grunn at bestemmelser i Havrettskonvensjonen ikke hindret norsk jurisdiksjon, og at det ikke kreves en selvstendig folkerettslig hjemmel for å ta beslag i gummibåtene. Det ble videre uttalt at Norge i egenskap av flaggstat hadde strafferettslig jurisdiksjon over aksjonen mot riggen 22. august, og at beslaget av gummibåtene måtte ses som et preventivt tiltak for å beskytte slepet mot ytterligere aksjoner. Høyesterett tok ikke standpunkt til om bruken av gummibåtene og kapselen ved aksjonen var beskyttet av EMK artikkel 10 og 11, da de kumulative vilkårene for å gjøre innskrenkninger i disse friheter etter nr. 2 i bestemmelsene var til stede. Det ble vist til at EMD i avvisningsavgjørelsen i saken Drieman m.fl. mot Norge (jf. Rt. 1996 s. 376) hadde gitt uttrykk for at statene ved aksjoner av dette slag har en mer omfattende skjønnsmargin enn ved andre former for inngrep i rettighetene etter artiklene. Spørsmålet om dobbeltforfølgning hadde bare betydning i forhold til "kapselen". Høyesterett viste til at EMD i saken Göktan mot Frankrike har uttalt at begrepet straff i Protokoll 7 artikkel 4 har samme betydning som straff i (punishment/penalty) i EMK artikkel 7. Det ble derfor på grunnlag av kriterier som EMD har gitt anvisning på i sakene Welch mot Storbritannia og Brown mot Storbritannia, vurdert om inndragning av en gjenstand brukt til straffbar handling, er straff etter disse kriterier. Etter en samlet vurdering, kom Høyesterett til at så ikke er tilfelle. Det ble vist til at elementet av straff er så vidt beskjedent og det avvergende element så dominerende, at det ikke er naturlig å anse reaksjonen som straff.
Saken gjaldt krav om inndragning av gjenstander som har vært brukt i forbindelse med aksjoner mot norsk borerigg. Hovedspørsmålene i saken var om beslagene var i strid med de begrensninger som følger av folkeretten, og om det vil være i strid med forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK Protokoll 7 artikkel 4 å inndra gjenstandene. Greenpeace gjennomførte i tidsrommet 20.-22. august 1998 aksjoner mot en norskregistrert borerigg utenfor Trøndelagskysten. Hensikten med aksjonene var å skape oppmerksomhet om klimaspørsmålene og å få stoppet ytterligere prøveboringer.
Den første aksjonen ble gjennomført 20. august da riggen lå oppankret - og hadde en sikkerhetssone. Etter aksjonen ble det utstedt forelegg mot fire personer, herunder skipsføreren - A - om bord i m/v Greenpeace. Dessuten ble det tatt beslag i en "kapsel". Neste aksjon ble gjennomført 22. august mens riggen var under slep. Som en følge av denne aksjonen ble det utstedt forelegg mot tre personer. I tilknytning til aksjonene 22. august ble det tatt beslag i 6 gummibåter. Inndragningsforelegg vedrørende gummibåtene og "kapselen" ble utferdiget mot A. Beslaget av gummibåtene ble opprettholdt av forhørsretten 7. september 1998. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt tingretten, som frifant A for kravet om inndragning. Retten konkluderte med at inndragning ikke skulle foretas. Lagmannsretten kom til at inndragning skulle skje. Høyesterett forkastet As anke. Høyesterett kom til at vilkårene for inndragning etter intern norsk rett var til stede. Det ble lagt til grunn at inndragningen av gummibåtene kunne skje på grunnlag av at de ble brukt til en straffbar handling 22. august, og at bruken av alle båtene var en nødvendig forutsetning for aksjonen, og for at denne skulle få ønskede medieomtale. Det ble lagt til grunn at bestemmelser i Havrettskonvensjonen ikke hindret norsk jurisdiksjon, og at det ikke kreves en selvstendig folkerettslig hjemmel for å ta beslag i gummibåtene. Det ble videre uttalt at Norge i egenskap av flaggstat hadde strafferettslig jurisdiksjon over aksjonen mot riggen 22. august, og at beslaget av gummibåtene måtte ses som et preventivt tiltak for å beskytte slepet mot ytterligere aksjoner. Høyesterett tok ikke standpunkt til om bruken av gummibåtene og kapselen ved aksjonen var beskyttet av EMK artikkel 10 og 11, da de kumulative vilkårene for å gjøre innskrenkninger i disse friheter etter nr. 2 i bestemmelsene var til stede. Det ble vist til at EMD i avvisningsavgjørelsen i saken Drieman m.fl. mot Norge (jf. Rt. 1996 s. 376) hadde gitt uttrykk for at statene ved aksjoner av dette slag har en mer omfattende skjønnsmargin enn ved andre former for inngrep i rettighetene etter artiklene. Spørsmålet om dobbeltforfølgning hadde bare betydning i forhold til "kapselen". Høyesterett viste til at EMD i saken Göktan mot Frankrike har uttalt at begrepet straff i Protokoll 7 artikkel 4 har samme betydning som straff i (punishment/penalty) i EMK artikkel 7. Det ble derfor på grunnlag av kriterier som EMD har gitt anvisning på i sakene Welch mot Storbritannia og Brown mot Storbritannia, vurdert om inndragning av en gjenstand brukt til straffbar handling, er straff etter disse kriterier. Etter en samlet vurdering, kom Høyesterett til at så ikke er tilfelle. Det ble vist til at elementet av straff er så vidt beskjedent og det avvergende element så dominerende, at det ikke er naturlig å anse reaksjonen som straff.