Anke over saksbehandling - inhabilitet
03.05.2002, 2002/31, straffesak, anke
Domstolloven § 108 og straffeprosessloven § 347 annet ledd
A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Per Morten Schjetne)
Domstolloven § 108 og straffeprosessloven § 347 annet ledd
A (advokat Berit Reiss-Andersen) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Per Morten Schjetne)
Skoghøy, Gjølstad, Gussgard, Zimmer og Dolva
Det ble i anke over saksbehandlingen i en straffesak for lagmannsretten som var avgjort med jury, og som også omfattet sikring, gjort gjeldende som ankegrunn at rettens formann var inhabil fordi han tidligere hadde deltatt ved behandlingen av et fengslingskjæremål hvor det var blitt avsagt kjennelse for fortsatt varetekt på grunnlag av straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 - fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Partene var enige om at ut fra den rettspraksis som er etablert, var lagmannen inhabil. Det sentrale spørsmål i saken var om opphevelsen skulle begrenses til å gjelde reaksjonsfastsettelsen eller omfatte lagmannsrettens dom i sin helhet.
Under henvisning til den foreliggende rettspraksis la Høyesterett til grunn at lagmannen var inhabil. Høyesterett kom til at opphevelsen kunne begrenses til å gjelde reaksjonsfastsettelsen, jf. straffeprosessloven § 347 annet ledd. Dette ble begrunnet med at inhabiliteten bare knyttet seg til sikringsspørsmålet, og at lagmannen ikke ville ha vært inhabil dersom saken ikke hadde omfattet sikring. Skyldspørsmålet var avgjort av juryen, og det var ingen grunn til å tro at juryens avgjørelse av dette kunne ha vært påvirket av at lagmannen var inhabil til å delta ved behandlingen av sikringsspørsmålet. Det måtte legges til grunn av lagmannen under hovedforhandlingen ikke husket at han hadde vært med på å behandle fengslingskjæremålet. Ved den nye behandling for lagmannsretten må lagmannsretten legge juryens kjennelse til grunn. På denne bakgrunn fant Høyesterett det ubetenkelig å begrense opphevelse til å gjelde reaksjonsfastsettelsen.
Det ble i anke over saksbehandlingen i en straffesak for lagmannsretten som var avgjort med jury, og som også omfattet sikring, gjort gjeldende som ankegrunn at rettens formann var inhabil fordi han tidligere hadde deltatt ved behandlingen av et fengslingskjæremål hvor det var blitt avsagt kjennelse for fortsatt varetekt på grunnlag av straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3 - fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Partene var enige om at ut fra den rettspraksis som er etablert, var lagmannen inhabil. Det sentrale spørsmål i saken var om opphevelsen skulle begrenses til å gjelde reaksjonsfastsettelsen eller omfatte lagmannsrettens dom i sin helhet.
Under henvisning til den foreliggende rettspraksis la Høyesterett til grunn at lagmannen var inhabil. Høyesterett kom til at opphevelsen kunne begrenses til å gjelde reaksjonsfastsettelsen, jf. straffeprosessloven § 347 annet ledd. Dette ble begrunnet med at inhabiliteten bare knyttet seg til sikringsspørsmålet, og at lagmannen ikke ville ha vært inhabil dersom saken ikke hadde omfattet sikring. Skyldspørsmålet var avgjort av juryen, og det var ingen grunn til å tro at juryens avgjørelse av dette kunne ha vært påvirket av at lagmannen var inhabil til å delta ved behandlingen av sikringsspørsmålet. Det måtte legges til grunn av lagmannen under hovedforhandlingen ikke husket at han hadde vært med på å behandle fengslingskjæremålet. Ved den nye behandling for lagmannsretten må lagmannsretten legge juryens kjennelse til grunn. På denne bakgrunn fant Høyesterett det ubetenkelig å begrense opphevelse til å gjelde reaksjonsfastsettelsen.