Bedrageri, dokumentfalsk - rettsvillfarelse

Støle, Tjomsland, Bruzelius, Lund og Schei

A ble i mars 2001 satt under tiltale for flere forhold, herunder bedrageri og dokumentfalsk. For sistnevnte forhold var det bestemmelsen i straffeloven § 183 som var anvendt. I byretten ble han på disse punkter dømt i henhold til tiltalebeslutningen. A anket til lagmannsretten blant annet over domfellelsen for bedrageri. Anken gjaldt lovanvendelsen. Lagmannsretten opprettholdt domfellelsen etter straffeloven §§ 270 og 183, men med en annen begrunnelse enn byretten.

Saksforholdet var i korte trekk følgende: A fikk en bil av sin far til sin 18-års dag. Han fikk ikke førerkort, og bilen ble senere solgt. Salgssummen kroner 100 000 ble satt inn på mors konto i bank. Ved å forfalske mors underskrift på tre telefaksbrev til tre av bankens filialer, fikk A overført to større pengebeløp til sin bankkonto. Byretten behandlet spørsmålet om uberettiget vinnings hensikt i forhold til mor, mens lagmannsretten la til grunn at det var banken som var fornærmet og vurderte de subjektive vilkår i forhold til banken. Lagmannsretten la videre til grunn at A ved sin handlemåte hadde påført banken tap eller fare for tap. Blant annet ble det vist til at banken i byretten hadde fått namsdom for et beløp stort kroner 15 000, som tilsvarte differansen mellom de penger som var blitt overført og det beløpet som banken hadde lyktes med å tilbakeføre til mors konto. A anket til Høyesterett over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Et flertall på tre dommere opphevet lagmannsrettens og byrettens avgjørelser for så vidt gjaldt domfellelsen for bedrageri og dokumentfalsk etter § 183. Flertallet la til grunn at byrettens drøftelse av de subjektive straffbarhetsvilkår var uttrykk for uriktig lovanvendelse. Selv om handlingen tar sikte på en vinning, er det ikke en uberettiget vinning når vedkommende har krav på denne. En ulovlig selvtekt, hvor gjerningsmannen ved egenmektig opptreden skaffer seg noe han har krav på i forhold til eieren, er ikke tilstrekkelig; heller ikke hvis han tar gjenstanden til dekning av krav på eieren. Byretten hadde også kort kommentert forholdet til banken, men ikke foretatt noen drøftelse av spørsmålet om uberettiget vinnings hensikt i denne relasjon. Lagmannsretten la til grunn at A hadde handlet i uberettiget vinnings hensikt overfor banken. Saken var imidlertid for lagmannsretten begrenset til prøving av byrettens lovanvendelse under skyldspørsmålet, og i byrettens dom var det ikke foretatt noen bevisbedømmelse i denne relasjon. Etter flertallets syn hadde lagmannsrettens konstatering av uberettiget hensikt hos domfelte i forhold til banken, da ikke tilstrekkelig bevismessig dekning i byrettens dom. Han hadde ikke rett til å opptre som han gjorde for å få tilgang til pengene, og fremgangsmåten var straffbar etter straffeloven § 182. Men ut fra de spesielle forhold som forelå, hvor penger som tilhørte A var satt inn på morens konto, var det nærliggende at han kunne ha ment å ha krav på - også i forhold til banken - å få pengene fra denne kontoen, at hans motiv med andre ord ikke hadde vært å oppnå en uberettiget vinning på bankens bekostning. En rettsvillfarelse om egen rett utelukker vilkåret om uberettiget vinnings hensikt, selv om villfarelsen er uaktsom. En konsekvens av flertallets syn måtte da bli at også fellelsen etter straffeloven § 183 måtte oppheves. Mindretallet mente at domsgrunnene var tilstrekkelige til å fastslå at lagmannsretten hadde bygget på en riktig rettsanvendelse og stemte for at anken skulle forkastes. A hadde i forhold til sin mor stilling som kreditor, men hadde ikke noen form for "eiendomsrett" til deler av beløpet som sto inne på kontoen. Spørsmålet om vilkårene for domfellelse for bedrageri forelå, måtte vurderes i forhold til banken som fornærmet. Byretten hadde med rette lagt til grunn at det kunne oppstå fore for tap for banken, idet denne på grunn av domfeltes handlemåte ville kunne bli trukket inn i en underliggende tvist mellom ham og hans mor. At A hadde hatt vinnings hensikt, var ikke tvilsomt, og lagmannsretten hadde i motsetning til byretten tatt et riktig rettslig utgangspunkt ved vurderingen av om vinningen var uberettiget. At det ikke var foretatt noen nærmere drøftelse av om han var klar over at hans handlemåte var uberettiget i forhold til banken, var ikke en feil som kunne føre til opphevelse.