Brudd på flaggingsplikten - verdipapirer
24.10.2002, 2002/587, straffesak, anke
straffeloven § 48 a og b
A L.P. (advokat Cato Schiøtz) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Trond Eirik Schea)
straffeloven § 48 a og b
A L.P. (advokat Cato Schiøtz) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Trond Eirik Schea)
Støle, Bruzelius, Coward, Flock og Aasland
Saken gjaldt bruk av foretaksstraff ved unnlatt flagging etter verdipapirlovgivningen av aksjeinnehav og rettigheter til aksjer i form av konvertible obligasjoner. Konkret gjaldt saken As etablering av eierposisjon i Finansbanken ved erverv av aksjer og obligasjoner med rett til konvertering til aksjer. Foretaket hadde i en periode på nesten to år sittet med en samlet beholdning av aksjer og rettigheter til aksjer i størrelse varierende mellom 13 og 15 % da flagging ble foretatt. Overskridelsen av flaggegrensen på en tidel av aksjekapitalen var altså relativt betydelig, og det dreide seg om betydelige verdier. For en periode på ca. et halvt år forelå det også overskridelse i rent aksjeinnehav, men dette var isolert sett ubetydelig.
A var i byretten dømt til å betale en bot stor kroner 200 000 for overtredelse av bestemmelser i verdipapirhandelloven om flaggingsplikt. Lagmannsretten fastsatte boten til kroner 900 000, mens et mindretall stemte for kroner 400 000. Flertallet la til grunn at det forelå forsett eller i hvert fall grov uaktsomhet. Mindretallets syn var at overtredelsen skyldtes villfarelse hos B med hensyn til regelen om at rettigheter til aksjer regnes med i forhold til flaggegrensen - dette da i motsetning til finanslovgivningens bestemmelser om eierbegrensning. For Høyesterett gjaldt saken anke over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffespørsmålet/straffutmålingen. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen ble forkastet, men anken over straffutmålingen ble tatt delvis til følge, idet boten ble fastsatt til kroner 400 000. Blant annet lagt vekt på at det objektivt sett forelå en klar overtredelse, men at det ikke var holdepunkter for å bygge på at det hadde skjedd bevisst manipulering for å påvirke aksjekursen. I likhet med mindretallet i lagmannsretten la Høyesterett til grunn at bruddet på flaggingsplikten skyldtes villfarelse hos B - en villfarelse som imidlertid måtte bedømmes som klart uaktsom.
Saken gjaldt bruk av foretaksstraff ved unnlatt flagging etter verdipapirlovgivningen av aksjeinnehav og rettigheter til aksjer i form av konvertible obligasjoner. Konkret gjaldt saken As etablering av eierposisjon i Finansbanken ved erverv av aksjer og obligasjoner med rett til konvertering til aksjer. Foretaket hadde i en periode på nesten to år sittet med en samlet beholdning av aksjer og rettigheter til aksjer i størrelse varierende mellom 13 og 15 % da flagging ble foretatt. Overskridelsen av flaggegrensen på en tidel av aksjekapitalen var altså relativt betydelig, og det dreide seg om betydelige verdier. For en periode på ca. et halvt år forelå det også overskridelse i rent aksjeinnehav, men dette var isolert sett ubetydelig.
A var i byretten dømt til å betale en bot stor kroner 200 000 for overtredelse av bestemmelser i verdipapirhandelloven om flaggingsplikt. Lagmannsretten fastsatte boten til kroner 900 000, mens et mindretall stemte for kroner 400 000. Flertallet la til grunn at det forelå forsett eller i hvert fall grov uaktsomhet. Mindretallets syn var at overtredelsen skyldtes villfarelse hos B med hensyn til regelen om at rettigheter til aksjer regnes med i forhold til flaggegrensen - dette da i motsetning til finanslovgivningens bestemmelser om eierbegrensning. For Høyesterett gjaldt saken anke over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffespørsmålet/straffutmålingen. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen ble forkastet, men anken over straffutmålingen ble tatt delvis til følge, idet boten ble fastsatt til kroner 400 000. Blant annet lagt vekt på at det objektivt sett forelå en klar overtredelse, men at det ikke var holdepunkter for å bygge på at det hadde skjedd bevisst manipulering for å påvirke aksjekursen. I likhet med mindretallet i lagmannsretten la Høyesterett til grunn at bruddet på flaggingsplikten skyldtes villfarelse hos B - en villfarelse som imidlertid måtte bedømmes som klart uaktsom.