Forvaring - 5 voldtekter

Dommere: Flock, Mitsem, Stabel, Coward, Lund

A var ved to forskjellige herredsrettsdommer domfelt for i alt 5 voldtekter begått mot samboere. I en av dommene ble påtalemyndigheten gitt fullmakt til å anvende sikringstiltak etter daværende § 39 nr. 1 a-f i straffeloven for et tidsrom av opp til 5 år. For lagmannsretten nedla påtalemyndigheten påstand om forvaring. Påstanden ble tatt til følge idet lagmannsretten fastsatte straffen til forvaring med en tidsramme på 8 år og med en minstetid på 4 år.

Domfelte anket til Høyesterett som i likhet med lagmannsretten kom til at vilkårene for forvaring etter straffeloven § 39 c nr. 1 var oppfylt. Ved vurderingen av faren for at domfelte ville begå en ny alvorlig forbrytelse av den art som er nevnt i § 39 c nr. 1 første punktum, la Høyesterett betydelig vekt på karakteren og omfanget av de straffbare handlinger som han nå var straffedømt for. Det ble fremhevet at hovedforhandling i herredsretten i straffesaken vedrørende den første voldtekten ble avholdt kort tid etter at de to neste voldtektene ble begått, og at de to siste voldtektene ble begått henholdsvis omtrent på den tid denne hovedforhandlingen ble avholdt og få uker etter herredsrettens domsavsigelse. Høyesterett bemerket at en tidsbestemt fengselsstraff ville ligge i området mellom 5 og 6 år. Minstetid for forvaringen ble ikke fastsatt. Domfelte var døvstum. Ved å unnlate å gi bestemmelse om minstetid ble Kriminalomsorgen gitt mulighet for å gjennomføre en mer tilrettelagt soning ved prøveløslatelse på nærmere fastsatte vilkår. Tidsrammen etter straffeloven § 39 e første ledd første punktum ble satt til 7 år. Det ble vist til høyesterettsdom av samme dag i sak nr. 2002/663.