Forvaring - Voldtekt av egen sønn
27.06.2002, 2002/291, straffesak, anke
Straffeloven § 39 c
A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
Straffeloven § 39 c
A (advokat Harald Stabell) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Førde)
Rieber-Mohn, Lund, Tjomsland, Zimmer og Schei
A ble i tingretten dømt til forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, samt til å betale oppreisning til fornærmede. Han ble kjent skyldig blant annet i å ha voldtatt sin sønn, ved orale og anale samleier, dels i ektefellens leilighet i Oslo, dels i besøksrommet på X fengsel. Forbrytelsene ble begått mens han sonet en dom fra 1997 på fengsel i 7 år - en dom som også omfattet sikring i inntil 10 år. Denne dom gjaldt utuktig omgang - §§ 195 og 196 - med unge gutter. Før dommen fra 1997 var han 2 ganger tidligere dømt for lignende forhold, siste gang i 1994 til fengsel i 1 år og 2 måneder, hvorav 120 dager ble gjort ubetinget, og sikring i inntil 5 år.
A anket straffutmålingen og kravet om oppreisning direkte til Høyesterett. Kjæremålsutvalget ga tillatelse til direkte anke og henviste denne. Senere ble anken over oppreisningskravet trukket. For Høyesterett anførte forsvareren at grunnvilkåret for forvaring - at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å verne samfunnet - ikke var oppfylt. Subsidiært gjorde han gjeldende at tidsrammen og minstetiden måtte settes vesentlig ned. Høyesterett kom til at forvaring måtte idømmes, men at tidsrammen og minstetiden måtte settes ned. Det var overhodet ikke tvilsomt at grunnvilkåret og særvilkårene for forvaring var oppfylt i dette tilfellet. Tilbakefallsfaren måtte anses å foreligge i flere år fremover. Tidsrammen ble satt ned til 15 år og minstetiden til 6 år. Allerede tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97 tilsa en vesentlig reduksjon av tingrettens utmåling på disse punkter. Etter overgangsreglene skulle de nye regler om forvaring anvendes, men de måtte naturligvis ikke lede til et ugunstigere resultat for A enn det som fulgte av gjerningstidens regler om utmåling av fengselsstraff og sikring. I dette tilfellet ville 8-9 års fengsel og 10 års sikring vært en aktuell reaksjon før forvaringen trådte i kraft 1. januar 2002. Men også uavhengig av tilbakevirkningsforbudet ble 6 års minstetid og 15 års tidsramme ansett som et rimelig resultat. Én dommer dissenterte og stemte for en tidsramme - forvaringstid - på 9 år. For øvrig var han enig med flertallet.
A ble i tingretten dømt til forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år, samt til å betale oppreisning til fornærmede. Han ble kjent skyldig blant annet i å ha voldtatt sin sønn, ved orale og anale samleier, dels i ektefellens leilighet i Oslo, dels i besøksrommet på X fengsel. Forbrytelsene ble begått mens han sonet en dom fra 1997 på fengsel i 7 år - en dom som også omfattet sikring i inntil 10 år. Denne dom gjaldt utuktig omgang - §§ 195 og 196 - med unge gutter. Før dommen fra 1997 var han 2 ganger tidligere dømt for lignende forhold, siste gang i 1994 til fengsel i 1 år og 2 måneder, hvorav 120 dager ble gjort ubetinget, og sikring i inntil 5 år.
A anket straffutmålingen og kravet om oppreisning direkte til Høyesterett. Kjæremålsutvalget ga tillatelse til direkte anke og henviste denne. Senere ble anken over oppreisningskravet trukket. For Høyesterett anførte forsvareren at grunnvilkåret for forvaring - at en tidsbestemt fengselsstraff ikke er tilstrekkelig til å verne samfunnet - ikke var oppfylt. Subsidiært gjorde han gjeldende at tidsrammen og minstetiden måtte settes vesentlig ned. Høyesterett kom til at forvaring måtte idømmes, men at tidsrammen og minstetiden måtte settes ned. Det var overhodet ikke tvilsomt at grunnvilkåret og særvilkårene for forvaring var oppfylt i dette tilfellet. Tilbakefallsfaren måtte anses å foreligge i flere år fremover. Tidsrammen ble satt ned til 15 år og minstetiden til 6 år. Allerede tilbakevirkningsforbudet i Grunnlovens § 97 tilsa en vesentlig reduksjon av tingrettens utmåling på disse punkter. Etter overgangsreglene skulle de nye regler om forvaring anvendes, men de måtte naturligvis ikke lede til et ugunstigere resultat for A enn det som fulgte av gjerningstidens regler om utmåling av fengselsstraff og sikring. I dette tilfellet ville 8-9 års fengsel og 10 års sikring vært en aktuell reaksjon før forvaringen trådte i kraft 1. januar 2002. Men også uavhengig av tilbakevirkningsforbudet ble 6 års minstetid og 15 års tidsramme ansett som et rimelig resultat. Én dommer dissenterte og stemte for en tidsramme - forvaringstid - på 9 år. For øvrig var han enig med flertallet.