Krav om forvaring ikke tatt til følge

Dommere: Mitsem, Stabel, Coward, Flock, Lund

Saken gjaldt spørsmålet om å omgjøre - konvertere - en dom på sikring til forvaring. A var i desember 2000 idømt to års fengsel og sikring. Sikringen var ikke satt i verk da de nye reglene om strafferettslige særreaksjoner trådte i kraft 1. januar 2002. Etter nr. 5 i overgangsreglene kan påtalemyndigheten da reise konverteringssak. Dette ble gjort, og byretten idømte forvaring. A anket, og det ble gitt tillatelse til å bringe saken direkte inn for Høyesterett.

Det var en forutsetning for forvaring at dommen av desember 2000 gjaldt en "alvorlig voldsforbrytelse, seksualforbrytelse, frihetsberøvelse, ildspåsettelse eller en annen alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, eller utsatte disse rettsgodene for fare", jf. straffeloven § 39 c nr. 1 første punktum. Det forholdet som kunne gi grunnlag for forvaring, var et grovt ran som A begikk sammen med to kamerater, der han hadde truet en butikkansatt med kniv. Dette var ingen "alvorlig voldsforbrytelse", men det kunne dreie seg om "en annen alvorlig forbrytelse" etter denne bestemmelsen. Det er fremhevet i lovforarbeidene at forvaringsreaksjonen skal beskytte mot "særlig farlige volds- og voldspregete forbrytelser", og at "alvorlige tilfeller av ran vil kunne omfattes". Høyesterett fant det unødvendig å ta standpunkt til om ranet falt inn under § 39 c nr. 1 første punktum. Det var nemlig usikkert om det kunne sies å foreligge en kvalifisert fare for slike særlig farlige gjentagelseshandlinger som forvaringsreaksjonen skal beskytte mot. Det ble lagt vekt på at det var tvilsomt om As tre tidligere domfellelser gjaldt noe forhold som falt inn under første punktum. Videre ble det vist til at A er 20 år gammel, og på tidspunktet for ranet noe under 18, og at bedømmelsen av tilbakefallsfaren kan være mer usikker overfor yngre lovbrytere. Uttalelser også om betydningen av at § 39 c er en "kan"-bestemmelse. I de fleste tilfeller der vilkårene for forvaring ellers er tilstede, vil det neppe være grunnlag for å unnlate å idømme forvaring etter et "kan"-skjønn. Men særlig når den konkrete rettsanvendelse skaper tvil, og det dreier seg om en så ung lovbryter, kunne en skjønnsmessig vurdering likevel ha realitetsbetydning. Slik saken lå an, var det imidlertid unødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmålet. Det ble endelig presisert at det ikke kunne legges vekt på at det for A kunne være fordeler forbundet med en forvaringsdom, forutsatt snarlig prøveløslatelse med et tilpasset opplegg for oppfølging av friomsorgen. En idømmelse av forvaring må begrunnes i hensynet til andres liv, helse eller frihet, og ikke i hensynet til gjerningsmannen selv.