Legemsbeskadigelse med dødsfølge for spebarn
11.01.2002, 2001/1391, straffesak, anke
Straffeloven § 229, jf. § 232 og § 219 første ledd første straffalternativ
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Gunnar H. Fløystad)
Straffeloven § 229, jf. § 232 og § 219 første ledd første straffalternativ
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (kst. statsadvokat Gunnar H. Fløystad)
Stang Lund, Gjølstad, Gussgard, Rieber-Mohn og Dolva
A ble i byretten dømt til 5 års fengsel for legemsbeskadigelse, ved en anledning så alvorlig at hans datter døde 5 ½ måned gammel som følge av brudd på hodeskallen, og for ved mishandling grovt å ha krenket sine plikter overfor sin datter. En meddommer fant at tiltaltes forsett også omfattet dødsfølgen og ville i samsvar med tiltalen domfelle ham for forbrytelse mot straffeloven § 233 første ledd.
Påtalemyndigheten og domfelte anket til lagmannsretten. Lagmannsretten fant domfelte skyldig i de samme forhold som byretten og skjerpet straffen til 7 års fengsel. Domfeltes anke vedrørende straffutmålingen ble forkastet. Ved straffutmålingen la Høyesterett vekt på at domfelte hadde gjort seg skyldig i svært grove voldshandlinger mot datter mens han passet henne da moren var på arbeid. Voldsanvendelsen som førte til bruddet på hjerneskallen, måtte ha vært utført med så stor kraft at dødsfølgen framtrer som nærliggende. Legemsskadene var påført ved flere anledninger over noen tid og hadde karakter av mishandling. Handlingene vil isolert sett medføre en lengre ubetinget fengselsstraff. Grov og vedvarende mishandling av et forsvarsløst lite barn var i seg selv et meget alvorlig straffbart forhold som måtte straffes strengt.
A ble i byretten dømt til 5 års fengsel for legemsbeskadigelse, ved en anledning så alvorlig at hans datter døde 5 ½ måned gammel som følge av brudd på hodeskallen, og for ved mishandling grovt å ha krenket sine plikter overfor sin datter. En meddommer fant at tiltaltes forsett også omfattet dødsfølgen og ville i samsvar med tiltalen domfelle ham for forbrytelse mot straffeloven § 233 første ledd.
Påtalemyndigheten og domfelte anket til lagmannsretten. Lagmannsretten fant domfelte skyldig i de samme forhold som byretten og skjerpet straffen til 7 års fengsel. Domfeltes anke vedrørende straffutmålingen ble forkastet. Ved straffutmålingen la Høyesterett vekt på at domfelte hadde gjort seg skyldig i svært grove voldshandlinger mot datter mens han passet henne da moren var på arbeid. Voldsanvendelsen som førte til bruddet på hjerneskallen, måtte ha vært utført med så stor kraft at dødsfølgen framtrer som nærliggende. Legemsskadene var påført ved flere anledninger over noen tid og hadde karakter av mishandling. Handlingene vil isolert sett medføre en lengre ubetinget fengselsstraff. Grov og vedvarende mishandling av et forsvarsløst lite barn var i seg selv et meget alvorlig straffbart forhold som måtte straffes strengt.