Narkotikaforbrytelser- spørsmål om domsgrunnene for straffutmålingen var tilstrekkelig
27.11.2002, 2002/779, straffesak, anke
straffeprosessloven § 40 femte ledd
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
straffeprosessloven § 40 femte ledd
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Erik Erland Holmen)
Tjomsland, Matningsdal, Støle, Rieber-Mohn og Gjølstad
A var i lagmannsretten dømt til en straff av fengsel i 6 år og 9 måneder for innførsel og oppbevaring av 5,489 kilo amfetamin og for oppbevaring av 37,497 gram heroin. A anket dommen til Høyesterett og gjorde gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å redegjøre for hovedpunktene i bevisvurderingen når den i forbindelse med straffutmålingen anga det kvantum narkotika den fant bevist at domfelte hadde innført og oppbevart.
Høyesterett forkastet anken. Lagmannsretten hadde stilt ett hovedspørsmål om innførsel av narkotika - som omfattet både amfetamin og heroin - og ett tilsvarende hovedspørsmål om oppbevaring. Lagretten svarte ja på begge hovedspørsmål og den svarte også ja på tilleggsspørsmål om hvorvidt overtredelsene gjaldt "et meget betydelig kvantum". Utformingen av spørsmålene medførte at retten innenfor rammen av de svar som lagretten hadde gitt, måtte ta stilling til det nærmere omfang av narkotikaovertredelsene i forbindelse med reaksjonsfastsettelse. Lagmannsretten uttalte til at det av lagmannsrettens kjennelse fulgte at innførselen og oppbevaringen i alle fall knyttet seg til et amfetaminfunn på 3 910,5 gram. Lagmannsretten fant det også bevist at A hadde innført og oppbevart de øvrige kvanta amfetamin som var omfattet av tiltalen. Videre fant lagmannsretten det bevist at A hadde oppbevart et kvantum på 37,479 gram heroin. Derimot fant lagmannsretten - i motsetning til byretten - det ikke bevist at A hadde innført noe av heroinet og heller ikke at han hadde oppbevart et kvantum på 81,820 gram heroin som han var dømt for i byretten. Høyesterett bemerket at lagmannsretten hadde gitt en utførlig begrunnelse for straffutmålingen som fullt ut tilfredsstilte kravene i straffeprosessloven § 40 annet ledd annet punktum. Derimot hadde lagmannsretten ikke redegjort for hva som begrunnet dens bevisresultat om det kvantum narkotikaovertredelsene omfattet. Etter straffeprosessloven § 40 femte ledd skal domsgrunnene i "alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering". Høyesterett mente imidlertid at denne bestemmelsen ikke kunne anvendes analogisk for reaksjonsfastsettelsen i saker som behandles med lagrette, selv om et slikt syn hadde en viss støtte i den juridiske teori. Det forelå ikke spesielle forhold som tilsa at man i denne saken måtte gjøre unntak fra dette prinsipp. En nærmere begrunnelse for bevisvurderingen var ikke nødvendig for at en anke over straffutmålingen kunne prøves. Selv om lagmannsretten ikke uttrykkelig hadde drøftet spørsmålet om hvilket beviskrav som her skal anvendes, var det - etter Høyesteretts syn - ingen holdepunkter for å anta at den hadde bygget på et annet beviskrav enn prinsippet om at rimelig tvil skulle komme tiltalte til gode på samme måte som når det gjaldt kvantumets betydning for skyldspørsmålet.
A var i lagmannsretten dømt til en straff av fengsel i 6 år og 9 måneder for innførsel og oppbevaring av 5,489 kilo amfetamin og for oppbevaring av 37,497 gram heroin. A anket dommen til Høyesterett og gjorde gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å redegjøre for hovedpunktene i bevisvurderingen når den i forbindelse med straffutmålingen anga det kvantum narkotika den fant bevist at domfelte hadde innført og oppbevart.
Høyesterett forkastet anken. Lagmannsretten hadde stilt ett hovedspørsmål om innførsel av narkotika - som omfattet både amfetamin og heroin - og ett tilsvarende hovedspørsmål om oppbevaring. Lagretten svarte ja på begge hovedspørsmål og den svarte også ja på tilleggsspørsmål om hvorvidt overtredelsene gjaldt "et meget betydelig kvantum". Utformingen av spørsmålene medførte at retten innenfor rammen av de svar som lagretten hadde gitt, måtte ta stilling til det nærmere omfang av narkotikaovertredelsene i forbindelse med reaksjonsfastsettelse. Lagmannsretten uttalte til at det av lagmannsrettens kjennelse fulgte at innførselen og oppbevaringen i alle fall knyttet seg til et amfetaminfunn på 3 910,5 gram. Lagmannsretten fant det også bevist at A hadde innført og oppbevart de øvrige kvanta amfetamin som var omfattet av tiltalen. Videre fant lagmannsretten det bevist at A hadde oppbevart et kvantum på 37,479 gram heroin. Derimot fant lagmannsretten - i motsetning til byretten - det ikke bevist at A hadde innført noe av heroinet og heller ikke at han hadde oppbevart et kvantum på 81,820 gram heroin som han var dømt for i byretten. Høyesterett bemerket at lagmannsretten hadde gitt en utførlig begrunnelse for straffutmålingen som fullt ut tilfredsstilte kravene i straffeprosessloven § 40 annet ledd annet punktum. Derimot hadde lagmannsretten ikke redegjort for hva som begrunnet dens bevisresultat om det kvantum narkotikaovertredelsene omfattet. Etter straffeprosessloven § 40 femte ledd skal domsgrunnene i "alle saker som har vært behandlet med meddomsrett, angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering". Høyesterett mente imidlertid at denne bestemmelsen ikke kunne anvendes analogisk for reaksjonsfastsettelsen i saker som behandles med lagrette, selv om et slikt syn hadde en viss støtte i den juridiske teori. Det forelå ikke spesielle forhold som tilsa at man i denne saken måtte gjøre unntak fra dette prinsipp. En nærmere begrunnelse for bevisvurderingen var ikke nødvendig for at en anke over straffutmålingen kunne prøves. Selv om lagmannsretten ikke uttrykkelig hadde drøftet spørsmålet om hvilket beviskrav som her skal anvendes, var det - etter Høyesteretts syn - ingen holdepunkter for å anta at den hadde bygget på et annet beviskrav enn prinsippet om at rimelig tvil skulle komme tiltalte til gode på samme måte som når det gjaldt kvantumets betydning for skyldspørsmålet.