Snudde på motorvei i Makedonia og frontkolliderte
12.02.2002, 2001/1293, straffesak, anke
Straffeloven § 239, vegtrafikkloven § 3, straffeloven § 3 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet (ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre) mot B (advokat Hans Stenberg-Nilsen)
Straffeloven § 239, vegtrafikkloven § 3, straffeloven § 3 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet (ass. riksadvokat Hans-Petter Jahre) mot B (advokat Hans Stenberg-Nilsen)
Stabel, Flock, Tjomsland, Coward og Gjølstad
B kolliderte, mens han var kaptein i den norske KOFOR-styrken, i august 1999 i Makedonia med en motgående bil i samme kjørefelt. Fire personer, sjåføren, en makedonsk minister, hans kone og deres datter, omkom. Ulykken skjedde på en motorvei og skyldtes at B, etter å ha tatt feil av avkjørselen til Skopje, snudde og kjørte tilbake i motgående kjøreretning, idet han misforsto trafikkbildet og trodde han var på en vanlig landevei med trafikk i begge retninger. Misforståelsen skyldtes at motorveien hadde delt seg i separate løp, og at veien gradvis endret karakter. Han ble dømt i herredsretten og under dissens frifunnet i lagmannsretten.
Lagmannsrettens dom var avsagt 23. august 2001, og Høyesterett fant at straffeloven § 239, slik den lød etter lovendringen 15. juni 2001 nr. 64 skulle vært anvendt. Prinsippet i straffeloven § 3 annet ledd om at den for siktede gunstigste norm skal anvendes må, til tross for ordlyden i unntaksbestemmelsen i annet punktum, også anvendes ved fullstendig anke som tilsvarer tidligere fornyet behandling. Ut fra ordlyden er det uklart om den nye § 239 innebærer en lempet aktsomhetsnorm, men forarbeidene viser at dette har vært hensikten. Det må derfor legges til grunn at bindingen til vegtrafikkloven § 3 er lempet noe, og at det bl a nå må avgrenses mot uaktsomhet "av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen." Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omhandlet i Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216. Høyesterett fant likevel at lagmannsretten hadde bygget på en for mild aktsomhetsnorm og opphevet dommen. Selv om skiltingen kunne vært bedre og veien var til å misforstå, måtte B som bilfører på ukjent vei i utlandet være forberedt på at en motorvei kunne ha en slik innretning. Den var tydelig skiltet som fire-felts motorvei ved innkjøringen, han svingte ikke eller på annen måte tok av fra veien, og det var heller ingen skilt som markerte at motorveien var slutt. At veien endret visuell karakter, først og fremst ved at løpene delte seg i separate nord- og sydgående løp, kunne ikke være avgjørende, og det var også skilt og andre tegn som indikerte at begge kjørefelt gikk i samme retning. At han uten nærmere refleksjon og i en situasjon der han hadde tid til å områ seg, snudde og kjørte tilbake, måtte betraktes som uaktsomt. En slik vedvarende feilvurdering av trafikkbildet er noe annet enn et øyeblikks feilfordeling av oppmerksomheten, og går dermed ikke inn under den lave uaktsomhetskategori lovendringen tar sikte på å avgrense mot.
B kolliderte, mens han var kaptein i den norske KOFOR-styrken, i august 1999 i Makedonia med en motgående bil i samme kjørefelt. Fire personer, sjåføren, en makedonsk minister, hans kone og deres datter, omkom. Ulykken skjedde på en motorvei og skyldtes at B, etter å ha tatt feil av avkjørselen til Skopje, snudde og kjørte tilbake i motgående kjøreretning, idet han misforsto trafikkbildet og trodde han var på en vanlig landevei med trafikk i begge retninger. Misforståelsen skyldtes at motorveien hadde delt seg i separate løp, og at veien gradvis endret karakter. Han ble dømt i herredsretten og under dissens frifunnet i lagmannsretten.
Lagmannsrettens dom var avsagt 23. august 2001, og Høyesterett fant at straffeloven § 239, slik den lød etter lovendringen 15. juni 2001 nr. 64 skulle vært anvendt. Prinsippet i straffeloven § 3 annet ledd om at den for siktede gunstigste norm skal anvendes må, til tross for ordlyden i unntaksbestemmelsen i annet punktum, også anvendes ved fullstendig anke som tilsvarer tidligere fornyet behandling. Ut fra ordlyden er det uklart om den nye § 239 innebærer en lempet aktsomhetsnorm, men forarbeidene viser at dette har vært hensikten. Det må derfor legges til grunn at bindingen til vegtrafikkloven § 3 er lempet noe, og at det bl a nå må avgrenses mot uaktsomhet "av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen." Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omhandlet i Rt. 1990 side 1021 og Rt. 1991 side 216. Høyesterett fant likevel at lagmannsretten hadde bygget på en for mild aktsomhetsnorm og opphevet dommen. Selv om skiltingen kunne vært bedre og veien var til å misforstå, måtte B som bilfører på ukjent vei i utlandet være forberedt på at en motorvei kunne ha en slik innretning. Den var tydelig skiltet som fire-felts motorvei ved innkjøringen, han svingte ikke eller på annen måte tok av fra veien, og det var heller ingen skilt som markerte at motorveien var slutt. At veien endret visuell karakter, først og fremst ved at løpene delte seg i separate nord- og sydgående løp, kunne ikke være avgjørende, og det var også skilt og andre tegn som indikerte at begge kjørefelt gikk i samme retning. At han uten nærmere refleksjon og i en situasjon der han hadde tid til å områ seg, snudde og kjørte tilbake, måtte betraktes som uaktsomt. En slik vedvarende feilvurdering av trafikkbildet er noe annet enn et øyeblikks feilfordeling av oppmerksomheten, og går dermed ikke inn under den lave uaktsomhetskategori lovendringen tar sikte på å avgrense mot.