Straffutmåling - Baneheiasaken
26.08.2002, 2002/434, straffesak, anke
Straffeloven § 59 2. ledd, § 233 1. og 2. ledd, § 192 1. ledd og § 195 1. ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Edward Dahl)
Straffeloven § 59 2. ledd, § 233 1. og 2. ledd, § 192 1. ledd og § 195 1. ledd
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Edward Dahl)
Lund, Stang Lund, Mitsem, Støle og Schei
Saken gjaldt straffutmåling i sak om drap og medvirkning til voldtekter begått av én av de domfelte i den såkalte Baneheiasaken.
A ble funnet skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter på den 8 år gamle C og medvirkning til Bs voldtekter av henne og av den 10 år gamle D. A forgrep seg også selv seksuelt på C. Drapet ble begått for å skjule seksualforbrytelsene og unndra seg straffen for disse. Han var i byretten dømt til fengsel i 17 år, mens lagmannsrettens flertall hevet straffen til 19 år. As anke til Høyesterett ble forkastet. Ved straffutmålingen var det i første rekke spørsmål om betydningen av As bidrag til oppklaring av saken gjennom sin tilståelse og forklaring om Bs forhold. Høyesterett la til grunn at tilståelsen først kom etter at det forelå DNA-bevis som med stor sikkerhet knyttet A til åstedet, og at dette i vesentlig grad begrenset den vekt tilståelsen kunne tillegges. Han hadde også en klar egeninteresse av å trekke inn B for å unngå å bli belastet mer omfattende forbrytelser enn han hadde begått. Hans forklaring var imidlertid avgjørende for å få B dømt, og det måtte få betydning ved straffutmålingen at saken gjennom As tilståelse og forklaringer ble fullstendig oppklart, jfr. hensynene bak straffeloven § 59 annet ledd.
Saken gjaldt straffutmåling i sak om drap og medvirkning til voldtekter begått av én av de domfelte i den såkalte Baneheiasaken.
A ble funnet skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter på den 8 år gamle C og medvirkning til Bs voldtekter av henne og av den 10 år gamle D. A forgrep seg også selv seksuelt på C. Drapet ble begått for å skjule seksualforbrytelsene og unndra seg straffen for disse. Han var i byretten dømt til fengsel i 17 år, mens lagmannsrettens flertall hevet straffen til 19 år. As anke til Høyesterett ble forkastet. Ved straffutmålingen var det i første rekke spørsmål om betydningen av As bidrag til oppklaring av saken gjennom sin tilståelse og forklaring om Bs forhold. Høyesterett la til grunn at tilståelsen først kom etter at det forelå DNA-bevis som med stor sikkerhet knyttet A til åstedet, og at dette i vesentlig grad begrenset den vekt tilståelsen kunne tillegges. Han hadde også en klar egeninteresse av å trekke inn B for å unngå å bli belastet mer omfattende forbrytelser enn han hadde begått. Hans forklaring var imidlertid avgjørende for å få B dømt, og det måtte få betydning ved straffutmålingen at saken gjennom As tilståelse og forklaringer ble fullstendig oppklart, jfr. hensynene bak straffeloven § 59 annet ledd.