Straffutmåling for gjentatt promillekjøring
25.10.2002, 2002/1013, straffesak, anke
vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. § 31 annet og tredje ledd
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offenlige påtalemyndighet (statsadvokat Olav Helge Thue)
vegtrafikkloven § 22 første ledd, jf. § 31 annet og tredje ledd
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offenlige påtalemyndighet (statsadvokat Olav Helge Thue)
Skoghøy, Mitsem, Stabel, Matningsdal og Gussgard
A hadde 14. august 2001 etter å ha vært i X og handlet, sittet i bilen og drukket ca. en halv flaske Martini. Umiddelbart etterpå kjørte han hjem - en strekning på ca. 3 km. Blodprøve som ble tatt 1 ½ time etter kjøringen, viste en promille på 1,32. Han var tidligere domfelt to ganger for promillekjøring - i 1981 og 1988.
I lagmannsretten ble A dømt til 21 dagers ubetinget fengsel og en bot på kr 10 000, subsidiært 15 dagers fengsel. Han anket til Høyesterett over lagmannsrettens straffutmåling, men anken ble forkastet. I anken gjorde A bl.a. gjeldende at siden han hadde drukket umiddelbart før kjøringen, var alkoholen da kjøringen fant sted, ikke opptatt i blodet. I motsetning til § 22 første ledd taler § 31 annet ledd bare om "alkoholkonsentrasjon i blodet" og "alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften", og ikke om "alkoholmengde i kroppen" som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon i blodet som angitt i bestemmelsen. Høyesterett kom til at straffutmålingsregelen i § 31 annet ledd må forstås som en kortfattet henvisning til påvirkningskriteriene i § 22 første ledd, slik at den også omfatter tilfeller hvor alkoholmengden i kroppen er så stor at den kan føre til en slik alkoholkonsentrasjon i blodet som bestemmelsen angir. Da A tidligere var dømt for promillekjøring, følger det av § 31 tredje ledd tredje punktum, jf. annet ledd bokstav c at straffen "som regel" skal fastsettes til bot og ubetinget fengsel. Til tross for at de tidligere promillekjøringene lå forholdsvis langt tilbake i tiden, fant Høyesterett at det i dette tilfellet - på bakgrunn av at promillen var forholdsvis høy, og at A hadde sittet og drukket i bilen - ikke var tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om bot og ubetinget fengsel.
A hadde 14. august 2001 etter å ha vært i X og handlet, sittet i bilen og drukket ca. en halv flaske Martini. Umiddelbart etterpå kjørte han hjem - en strekning på ca. 3 km. Blodprøve som ble tatt 1 ½ time etter kjøringen, viste en promille på 1,32. Han var tidligere domfelt to ganger for promillekjøring - i 1981 og 1988.
I lagmannsretten ble A dømt til 21 dagers ubetinget fengsel og en bot på kr 10 000, subsidiært 15 dagers fengsel. Han anket til Høyesterett over lagmannsrettens straffutmåling, men anken ble forkastet. I anken gjorde A bl.a. gjeldende at siden han hadde drukket umiddelbart før kjøringen, var alkoholen da kjøringen fant sted, ikke opptatt i blodet. I motsetning til § 22 første ledd taler § 31 annet ledd bare om "alkoholkonsentrasjon i blodet" og "alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften", og ikke om "alkoholmengde i kroppen" som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon i blodet som angitt i bestemmelsen. Høyesterett kom til at straffutmålingsregelen i § 31 annet ledd må forstås som en kortfattet henvisning til påvirkningskriteriene i § 22 første ledd, slik at den også omfatter tilfeller hvor alkoholmengden i kroppen er så stor at den kan føre til en slik alkoholkonsentrasjon i blodet som bestemmelsen angir. Da A tidligere var dømt for promillekjøring, følger det av § 31 tredje ledd tredje punktum, jf. annet ledd bokstav c at straffen "som regel" skal fastsettes til bot og ubetinget fengsel. Til tross for at de tidligere promillekjøringene lå forholdsvis langt tilbake i tiden, fant Høyesterett at det i dette tilfellet - på bakgrunn av at promillen var forholdsvis høy, og at A hadde sittet og drukket i bilen - ikke var tilstrekkelig grunn til å fravike hovedregelen om bot og ubetinget fengsel.