Trygdebedrageri
13.11.2002, 2002/302, straffesak, anke
Straffeloven §§ 79 fjerde ledd og 270
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes)
Straffeloven §§ 79 fjerde ledd og 270
A (advokat Erling O. Lyngtveit) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Tormod Haugnes)
Matningsdal. Skoghøy, Mitsem, Flock og Gussgard
A var i forhørsretten dømt for trygdebedrageri til ubetinget fengsel i 30 dager ved at hun i en periode på i overkant av fire måneder urettmessig mottok arbeidsledighetstrygd med kr 53 306. Beløpet var i sin helhet tilbakebetalt. Etter anke reduserte lagmannsretten straffen til 24 dager ubetinget fengsel.
Under ankeforhandlingen for lagmannsretten reiste retten spørsmål om forhørsrettens dom måtte oppheves fordi det ikke forelå gyldig påtalebegjæring. Da påtalemyndigheten ikke hadde erklært at offentlig påtale var påkrevet av allmenne hensyn, forutsatte offentlig påtale påtalebegjæring. Med hjemmel i straffeloven § 79 fjerde ledd har Kommunal- og arbeidsdepartementet delegert til Arbeidsdirektoratet sin kompetanse til å begjære offentlig påtale. Arbeidsdirektøren har på sin side delegert sin kompetanse til fire tjenestemenn som på nivået under arbeidsdirektøren har det overordnede ansvaret for utbetaling av ytelser. Under henvisning til denne delegasjonen var påtalebegjæringen fremsatt av nestlederen ved Kontoret for ytelser. Høyesteretts flertall - tre dommere - kom, i likhet med lagmannsrettens flertall, til at fullmakten var gyldig slik at det ikke var grunnlag for å oppheve dommen. Det ble særlig vist til at straffeloven § 79 fjerde ledd, i motsetning til femte ledd om kommunenes og fylkeskommunenes påtalekompetanse, er mer elastisk mht. hvem kompetansen kan delegeres til. Under henvisning til det betydelige behovet for intern delegasjon innen Arbeidsdirektoratet måtte det aksepteres at kompetansen delegeres til underordnede innen rammen for forsvarlig saksbehandling. Dette vilkåret var oppfylt. Mindretallet kom derimot til at det ikke var adgang til intern delegasjon. Det praktiske behovet for intern delegasjon måtte i tilfelle ivaretas ved at organet henvender seg til departementet, og at departementet med hjemmel i § 79 fjerde ledd tredje punktum gir nærmere bestemmelser om dette. Høyesteretts flertall - fire dommere - kom til at det kunne anvendes samfunnstjeneste, og utmålte straffen til 45 timer samfunnstjeneste, subsidiært 24 dager fengsel. Straffeloven § 3 annet ledd annet punktum medførte at det ikke kunne anvendes samfunnsstraff. Det ble vist til at Høyesteretts praksis trakk i retning av ubetinget fengsel, men under henvisning til forarbeidene til den nye samfunnsstraffen som åpner for en noe utvidet bruk av samfunnsstraff enn tidligere praksis ved samfunnstjeneste, kom flertallet til at det bør være et område mellom betinget og ubetinget fengsel hvor det kan anvendes samfunnsstraff, og i denne saken samfunnstjeneste. Mindretallet kom derimot til at allmennpreventive hensyn tilsa at det måtte anvendes ubetinget fengsel.
A var i forhørsretten dømt for trygdebedrageri til ubetinget fengsel i 30 dager ved at hun i en periode på i overkant av fire måneder urettmessig mottok arbeidsledighetstrygd med kr 53 306. Beløpet var i sin helhet tilbakebetalt. Etter anke reduserte lagmannsretten straffen til 24 dager ubetinget fengsel.
Under ankeforhandlingen for lagmannsretten reiste retten spørsmål om forhørsrettens dom måtte oppheves fordi det ikke forelå gyldig påtalebegjæring. Da påtalemyndigheten ikke hadde erklært at offentlig påtale var påkrevet av allmenne hensyn, forutsatte offentlig påtale påtalebegjæring. Med hjemmel i straffeloven § 79 fjerde ledd har Kommunal- og arbeidsdepartementet delegert til Arbeidsdirektoratet sin kompetanse til å begjære offentlig påtale. Arbeidsdirektøren har på sin side delegert sin kompetanse til fire tjenestemenn som på nivået under arbeidsdirektøren har det overordnede ansvaret for utbetaling av ytelser. Under henvisning til denne delegasjonen var påtalebegjæringen fremsatt av nestlederen ved Kontoret for ytelser. Høyesteretts flertall - tre dommere - kom, i likhet med lagmannsrettens flertall, til at fullmakten var gyldig slik at det ikke var grunnlag for å oppheve dommen. Det ble særlig vist til at straffeloven § 79 fjerde ledd, i motsetning til femte ledd om kommunenes og fylkeskommunenes påtalekompetanse, er mer elastisk mht. hvem kompetansen kan delegeres til. Under henvisning til det betydelige behovet for intern delegasjon innen Arbeidsdirektoratet måtte det aksepteres at kompetansen delegeres til underordnede innen rammen for forsvarlig saksbehandling. Dette vilkåret var oppfylt. Mindretallet kom derimot til at det ikke var adgang til intern delegasjon. Det praktiske behovet for intern delegasjon måtte i tilfelle ivaretas ved at organet henvender seg til departementet, og at departementet med hjemmel i § 79 fjerde ledd tredje punktum gir nærmere bestemmelser om dette. Høyesteretts flertall - fire dommere - kom til at det kunne anvendes samfunnstjeneste, og utmålte straffen til 45 timer samfunnstjeneste, subsidiært 24 dager fengsel. Straffeloven § 3 annet ledd annet punktum medførte at det ikke kunne anvendes samfunnsstraff. Det ble vist til at Høyesteretts praksis trakk i retning av ubetinget fengsel, men under henvisning til forarbeidene til den nye samfunnsstraffen som åpner for en noe utvidet bruk av samfunnsstraff enn tidligere praksis ved samfunnstjeneste, kom flertallet til at det bør være et område mellom betinget og ubetinget fengsel hvor det kan anvendes samfunnsstraff, og i denne saken samfunnstjeneste. Mindretallet kom derimot til at allmennpreventive hensyn tilsa at det måtte anvendes ubetinget fengsel.