Voldtekt av datter - foreldelse
02.07.2002, 2002/47, straffesak, anke
§ 192 første ledd frem til lovendringen i 2000, straffeloven § 195
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentligepåtalemyndighet
§ 192 første ledd frem til lovendringen i 2000, straffeloven § 195
A (advokat John Christian Elden) mot Den offentligepåtalemyndighet
Zimmer, Rieber-Mohn, Lund, Tjomsland og Aasland
A var i lagmannsretten dømt til fire års fengsel for voldtekter av sin adoptivdatter fra denne var ca. 12 til ca. 20 år. Datteren var adoptert fra Korea, og kom til Norge som femåring. Forholdet opphørte høsten 1986 og ble anmeldt i 1998. A anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Tiltalebeslutning var utferdiget 26. april 2000 for forhold frem til datteren fylte 14 år i 1980, men ble utvidet til å gjelder forholdene frem til 1986 den 19. oktober 2000. Foreldelsesfristen for voldtekt er 15 år. Et hovedspørsmål i saken var om overgrepene kvalifiserte for voldtekt slik straffeloven § 192 første ledd lød frem til lovendringen i 2000. Hvis forholdene ble rammet bare av andre bestemmelser om sedelighetsforbrytelser, ville de være foreldet.
Et hovespørsmål var om domfelte hadde fremtvunget samleiene "ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse". Høyesterett konstaterte at "helse" også omfatter psykisk helse, som det var tale om i saken. Når det gjaldt vilkårene for øvrig, ga spørsmålene til lagretten - der faktumgrunnlaget oppfylte gjerningsbeskrivelsen i lovbestemmelsen - spinkelt grunnlag for å prøve lovanvendelsen, og rettsbelæringen var ikke protokollert. Under henvisning til Rt. 1999 side 379 la Høyesterett til grunn at lagmannsrettens bemerkninger om straffutmåling og foreldelse i helt spesielle tilfeller kan bidra til å sannsynliggjøre at lovanvendelsen må være uriktig. Høyesterett kom imidlertid til at lagmannsrettens bemerkninger i dette tilfellet ikke ga grunnlag for å anta at lovanvendelsen hadde vært uriktig. Lagmannsrettens beskrivelse av samleier som hadde funnet sted i julen 1985 og sommeren 1986 ga riktignok isolert sett ikke grunnlag for å konstatere at vilkårene for voldtekt var oppfylt, men disse forholdene måtte ses i sammenheng med de forutgående. Høyesterett fant etter dette ikke grunnlag for å konstatere at lagmannsrettens lovanvendelse var feil. Det var bare voldtektene i julen 1985 og sommeren 1986 som lå innenfor foreldelsesfristen, som er 15 år. Fra april 1985 - da datteren flyttet fra faren - og til jul samme år hadde det ikke vært noen samleier. Høyesterett forsto lagrettens svar på et tilleggsspørsmål om forholdet hadde vart etter april 1985 og frem til sommeren 1986, slik at det ble lagt til grunn at det hadde funnet sted samleier også etter 19.oktober 1985. Det var derfor ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om foreldelsesfristen ble avbrutt den 26. april eller 19. oktober 2000. Høyesterett kom til at alle overgrepene måtte anses som et fortsatt forhold tross det relativt lange avbrudd. Det ble lagt vekt på at også de senere overgrepene var muliggjort ved det psykologiske grep som domfelte hadde fått over datteren helt fra hennes barneår, at forholdene stort sett fant sted på samme måte og samme sted og ikke minst det langvarige forhold frem til avbruddet i april 1985. Dette ga forholdet et annet preg enn enkeltstående voldtekter med samme tidsavstand. Denne konklusjonen innebar at ingen av forholdene var foreldet, og dette gjaldt også en domfellelse for overtredelse av straffeloven § 195. Domfeltes subsidiære anke over straffutmålingen førte imidlertid frem. Høyesterett uttalte at det dreide seg om svært grove overtredelser, og straffen var derfor ikke for streng. Det måtte imidlertid tas et visst hensyn til at forholdet ligger langt tilbake i tid. Riktignok har Høyesterett uttalt at det er vanlig at forhold som de i denne saken blir anmeldt først etter flere år. I denne saken var imidlertid forholdet svært nær ved å være foreldet, og de mest graverende forholdene - overgrepene mot datteren da hun var barn - lå enda flere år tilbake i tid. Det var også gått fire år fra forholdet var anmeldt, uten at dette kunne klandres domfelte. Høyesterett fastholdt straffen på fire år, men gjorde to og et halvt år av den betinget.
A var i lagmannsretten dømt til fire års fengsel for voldtekter av sin adoptivdatter fra denne var ca. 12 til ca. 20 år. Datteren var adoptert fra Korea, og kom til Norge som femåring. Forholdet opphørte høsten 1986 og ble anmeldt i 1998. A anket over lovanvendelsen og straffutmålingen. Tiltalebeslutning var utferdiget 26. april 2000 for forhold frem til datteren fylte 14 år i 1980, men ble utvidet til å gjelder forholdene frem til 1986 den 19. oktober 2000. Foreldelsesfristen for voldtekt er 15 år. Et hovedspørsmål i saken var om overgrepene kvalifiserte for voldtekt slik straffeloven § 192 første ledd lød frem til lovendringen i 2000. Hvis forholdene ble rammet bare av andre bestemmelser om sedelighetsforbrytelser, ville de være foreldet.
Et hovespørsmål var om domfelte hadde fremtvunget samleiene "ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse". Høyesterett konstaterte at "helse" også omfatter psykisk helse, som det var tale om i saken. Når det gjaldt vilkårene for øvrig, ga spørsmålene til lagretten - der faktumgrunnlaget oppfylte gjerningsbeskrivelsen i lovbestemmelsen - spinkelt grunnlag for å prøve lovanvendelsen, og rettsbelæringen var ikke protokollert. Under henvisning til Rt. 1999 side 379 la Høyesterett til grunn at lagmannsrettens bemerkninger om straffutmåling og foreldelse i helt spesielle tilfeller kan bidra til å sannsynliggjøre at lovanvendelsen må være uriktig. Høyesterett kom imidlertid til at lagmannsrettens bemerkninger i dette tilfellet ikke ga grunnlag for å anta at lovanvendelsen hadde vært uriktig. Lagmannsrettens beskrivelse av samleier som hadde funnet sted i julen 1985 og sommeren 1986 ga riktignok isolert sett ikke grunnlag for å konstatere at vilkårene for voldtekt var oppfylt, men disse forholdene måtte ses i sammenheng med de forutgående. Høyesterett fant etter dette ikke grunnlag for å konstatere at lagmannsrettens lovanvendelse var feil. Det var bare voldtektene i julen 1985 og sommeren 1986 som lå innenfor foreldelsesfristen, som er 15 år. Fra april 1985 - da datteren flyttet fra faren - og til jul samme år hadde det ikke vært noen samleier. Høyesterett forsto lagrettens svar på et tilleggsspørsmål om forholdet hadde vart etter april 1985 og frem til sommeren 1986, slik at det ble lagt til grunn at det hadde funnet sted samleier også etter 19.oktober 1985. Det var derfor ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til om foreldelsesfristen ble avbrutt den 26. april eller 19. oktober 2000. Høyesterett kom til at alle overgrepene måtte anses som et fortsatt forhold tross det relativt lange avbrudd. Det ble lagt vekt på at også de senere overgrepene var muliggjort ved det psykologiske grep som domfelte hadde fått over datteren helt fra hennes barneår, at forholdene stort sett fant sted på samme måte og samme sted og ikke minst det langvarige forhold frem til avbruddet i april 1985. Dette ga forholdet et annet preg enn enkeltstående voldtekter med samme tidsavstand. Denne konklusjonen innebar at ingen av forholdene var foreldet, og dette gjaldt også en domfellelse for overtredelse av straffeloven § 195. Domfeltes subsidiære anke over straffutmålingen førte imidlertid frem. Høyesterett uttalte at det dreide seg om svært grove overtredelser, og straffen var derfor ikke for streng. Det måtte imidlertid tas et visst hensyn til at forholdet ligger langt tilbake i tid. Riktignok har Høyesterett uttalt at det er vanlig at forhold som de i denne saken blir anmeldt først etter flere år. I denne saken var imidlertid forholdet svært nær ved å være foreldet, og de mest graverende forholdene - overgrepene mot datteren da hun var barn - lå enda flere år tilbake i tid. Det var også gått fire år fra forholdet var anmeldt, uten at dette kunne klandres domfelte. Høyesterett fastholdt straffen på fire år, men gjorde to og et halvt år av den betinget.