Skal straffesak avvises når tiltalte allerede er ilagt forhøyd tilleggsskatt
03.05.2002, 2001/1527, straffesak, kjæremål. Plenumssak
EMK Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1
A (advokat Arne Meltvedt) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadvokat Morten Eriksen) og B (advokat Cato Schiøtz og advokat Vidar Strømme) mot Den offentlige påtalemyndighet (førstestatsadv
Rt-2002-557
Bruzelius, Skoghøy, Dolva, Schei, Lund, Gussgard, Tjomsland, Utgård, Stabel, Stang Lund, Floch, Rieber-Mohn og Aasland
Spørsmålet var reist i straffesaker mot A og B, som begge var ilagt forhøyd tilleggsskatt med 60 % for i sine selvangivelser å ha unnlatt å oppgi skattepliktig fordel ved innløsning av aksjeopsjoner. Forholdene ble anmeldt til Økokrim, og begge ble siktet for grovt skattesvik før det forelå vedtak om forhøyd tilleggsskatt. Det ble tatt ut tiltale mot begge 5. desember 2000 for overtredelse av ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a, jf. § 12-2 for å ha unnlatt å oppgi skattepliktig fordel ved innløsning/utøvelse av aksjeopsjoner i sine selvangivelser m.m. De tiltalte krevde sakene avvist under henvisning til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning for samme forhold i EMK Protokoll 7 artikkel 4. Tingretten avviste straffesakene, mens lagmannsretten kom til at de måtte fremmes.
Et flertall i Høyesterett (8 dommere) kom til at forbudet imot gjentatt straffeforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 verner mot strafferettslig forfølgning når det foreligger et endelig vedtak om forhøyd tilleggsskatt. Flertallet har kommet til et annet standpunkt enn det som ble uttalt av en samlet Høyesterett i plenumsdommen fra 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2001 side 85. Anvendelsen av Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 forutsetter at det ikke er noen vesensforskjell på straffebetingelsene i de to sanksjonsbestemmelsene. Den objektive gjerningsbeskrivelsen i ligningsloven § 10-2 nr. 1 svarer fullt ut til beskrivelsen i straffebestemmelsen i ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a. Flertallet peker dessuten på at samme subjektive vilkår gjelder for forhøyd tilleggsskatt etter § 10-4 nr. 1 annet punktum som for straff etter § 12-1 nr. 1 bokstav a. Artikkel 4 nr. 1 stiller krav til karakter og innhold av forfølgningene og reaksjonen. En straffedom beskytter mot en senere straffeforfølgning for samme forhold. Dette må også gjelde ileggelse av forhøyd tilleggsskatt, som er en "criminal charge" etter artikkel 6, jf. plenumsdommen fra 2000. Behandlingen av det som er en "criminal charge" må som hovedregel betegnes som criminal proceedings, jf. Protokoll 7 artikkel 4. Forhøyd tilleggsskatt er en utpreget pønal reaksjon, og den som ilegges en slik sanksjon må anses "punished for an offence" gjennom "criminal proceedings". Etter flertallets syn gjelder det samme når det, etter at en skattyter er ilagt forhøyd tilleggsskatt, reises straffesak mot vedkommende for samme forhold. Etter flertallets syn tilsier ikke rettskildematerialet at den avgjørelsen som kan utløse forbudet i Protokoll 7 artikkel 4, må være truffet i en straffesak etter intern rett. Dette ville - etter flertallets mening - være i strid med bestemmelsens formål som er å verne mot ytterligere forfølgning hvor det er truffet en endelig avgjørelse, jf. EMDs dom i Fischer-saken. I denne dommen uttaler EMD direkte at rekkefølgen av avgjørelsene - om det er den administrative avgjørelsen eller straffedommen som kommer først - er uten betydning. Det forhold at den administrative forfølgningen i saken var en slags form for straffeprosess etter østerriksk rett, kunne - etter flertallets syn - ikke tillegges vekt, og det vises til at forholdet ikke er omtalt i dommen, og at avgjørelsen heller ikke ellers er begrunnet med at man sto overfor to formelle straffeprosesser. Etter Høyesteretts syn er det ikke støtte i EMDs avvisningsavgjørelse i saken R.T. mot Sveits for at forbudet i Protokoll 7 artikkel 4 ikke får anvendelse dersom den nye saken påbegynnes før den første avgjørelsen er endelig. Et mindretall (5 dommere) kom til at sakene mot A og B måtte fremmes. Etter mindretallets syn er det på bakgrunn av ordlyden i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, bestemmelsens formål og forarbeider et vilkår for at endelig domfellelse eller frifinnelse for en straffbar handling skal stenge for en senere straffesak, at avgjørelsen er truffet i samsvar med de regler som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land. Uttalelsen i Fischer-saken om at rekkefølgen mellom forfølgningene er uten betydning, må etter mindretallets syn forstås på bakgrunn av hva saken gjaldt, og det østerrikske skillet mellom forvaltningsstraffeprosess og kriminalstraffeprosess. Fra Østerrikes side ble det ikke prosedert på at avgjørelser i forvaltningsstraffesaker faller utenfor Protokoll 7 artikkel 4. Det Østerrike prosederte på, var at det straffebud som Fischer var dømt etter i den etterfølgende kriminalstraffesak, var mer omfattende enn det straffebud som vedtaket i forvaltningsstraffesaken gjaldt. Etter østerriksk rett har både forvaltningsstraffeprosess og kriminalstraffeprosess karakter av straffeprosess. Uttalelsen om at rekkefølgen mellom forfølgningene ikke er avgjørende, knytter seg til forholdet mellom de to forgåelsene, og ikke til hvilken form forfølgningene har.
Spørsmålet var reist i straffesaker mot A og B, som begge var ilagt forhøyd tilleggsskatt med 60 % for i sine selvangivelser å ha unnlatt å oppgi skattepliktig fordel ved innløsning av aksjeopsjoner. Forholdene ble anmeldt til Økokrim, og begge ble siktet for grovt skattesvik før det forelå vedtak om forhøyd tilleggsskatt. Det ble tatt ut tiltale mot begge 5. desember 2000 for overtredelse av ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a, jf. § 12-2 for å ha unnlatt å oppgi skattepliktig fordel ved innløsning/utøvelse av aksjeopsjoner i sine selvangivelser m.m. De tiltalte krevde sakene avvist under henvisning til forbudet mot gjentatt straffeforfølgning for samme forhold i EMK Protokoll 7 artikkel 4. Tingretten avviste straffesakene, mens lagmannsretten kom til at de måtte fremmes.
Et flertall i Høyesterett (8 dommere) kom til at forbudet imot gjentatt straffeforfølgning i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 verner mot strafferettslig forfølgning når det foreligger et endelig vedtak om forhøyd tilleggsskatt. Flertallet har kommet til et annet standpunkt enn det som ble uttalt av en samlet Høyesterett i plenumsdommen fra 2000 og av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 2001 side 85. Anvendelsen av Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 forutsetter at det ikke er noen vesensforskjell på straffebetingelsene i de to sanksjonsbestemmelsene. Den objektive gjerningsbeskrivelsen i ligningsloven § 10-2 nr. 1 svarer fullt ut til beskrivelsen i straffebestemmelsen i ligningsloven § 12-1 nr. 1 bokstav a. Flertallet peker dessuten på at samme subjektive vilkår gjelder for forhøyd tilleggsskatt etter § 10-4 nr. 1 annet punktum som for straff etter § 12-1 nr. 1 bokstav a. Artikkel 4 nr. 1 stiller krav til karakter og innhold av forfølgningene og reaksjonen. En straffedom beskytter mot en senere straffeforfølgning for samme forhold. Dette må også gjelde ileggelse av forhøyd tilleggsskatt, som er en "criminal charge" etter artikkel 6, jf. plenumsdommen fra 2000. Behandlingen av det som er en "criminal charge" må som hovedregel betegnes som criminal proceedings, jf. Protokoll 7 artikkel 4. Forhøyd tilleggsskatt er en utpreget pønal reaksjon, og den som ilegges en slik sanksjon må anses "punished for an offence" gjennom "criminal proceedings". Etter flertallets syn gjelder det samme når det, etter at en skattyter er ilagt forhøyd tilleggsskatt, reises straffesak mot vedkommende for samme forhold. Etter flertallets syn tilsier ikke rettskildematerialet at den avgjørelsen som kan utløse forbudet i Protokoll 7 artikkel 4, må være truffet i en straffesak etter intern rett. Dette ville - etter flertallets mening - være i strid med bestemmelsens formål som er å verne mot ytterligere forfølgning hvor det er truffet en endelig avgjørelse, jf. EMDs dom i Fischer-saken. I denne dommen uttaler EMD direkte at rekkefølgen av avgjørelsene - om det er den administrative avgjørelsen eller straffedommen som kommer først - er uten betydning. Det forhold at den administrative forfølgningen i saken var en slags form for straffeprosess etter østerriksk rett, kunne - etter flertallets syn - ikke tillegges vekt, og det vises til at forholdet ikke er omtalt i dommen, og at avgjørelsen heller ikke ellers er begrunnet med at man sto overfor to formelle straffeprosesser. Etter Høyesteretts syn er det ikke støtte i EMDs avvisningsavgjørelse i saken R.T. mot Sveits for at forbudet i Protokoll 7 artikkel 4 ikke får anvendelse dersom den nye saken påbegynnes før den første avgjørelsen er endelig. Et mindretall (5 dommere) kom til at sakene mot A og B måtte fremmes. Etter mindretallets syn er det på bakgrunn av ordlyden i Protokoll 7 artikkel 4 nr. 1, bestemmelsens formål og forarbeider et vilkår for at endelig domfellelse eller frifinnelse for en straffbar handling skal stenge for en senere straffesak, at avgjørelsen er truffet i samsvar med de regler som gjelder for behandling av straffesaker i vedkommende land. Uttalelsen i Fischer-saken om at rekkefølgen mellom forfølgningene er uten betydning, må etter mindretallets syn forstås på bakgrunn av hva saken gjaldt, og det østerrikske skillet mellom forvaltningsstraffeprosess og kriminalstraffeprosess. Fra Østerrikes side ble det ikke prosedert på at avgjørelser i forvaltningsstraffesaker faller utenfor Protokoll 7 artikkel 4. Det Østerrike prosederte på, var at det straffebud som Fischer var dømt etter i den etterfølgende kriminalstraffesak, var mer omfattende enn det straffebud som vedtaket i forvaltningsstraffesaken gjaldt. Etter østerriksk rett har både forvaltningsstraffeprosess og kriminalstraffeprosess karakter av straffeprosess. Uttalelsen om at rekkefølgen mellom forfølgningene ikke er avgjørende, knytter seg til forholdet mellom de to forgåelsene, og ikke til hvilken form forfølgningene har.