Utleggsforretning - foreldelse
12.09.2002, 2002/507, sivil sak, kjæremål
Foreldelsesloven § 21 nr. 3
Per Margel (advokat Ragnar Vik) mot Gjensidige NOR Sparebank (advokat Stig B. Andersen)
Foreldelsesloven § 21 nr. 3
Per Margel (advokat Ragnar Vik) mot Gjensidige NOR Sparebank (advokat Stig B. Andersen)
Skoghøy, Stang Lund, Matningsdal, Mitsem, Lund
Hovedspørsmålet i saken var om det er et vilkår for at en utleggsforretning som blir fremmet med intet til utlegg, skal gi en ny foreldelsesfrist på 10 år etter foreldelsesloven § 21 nr. 3, at utleggsforretningen er holdt av stedlig kompetent namsmann, og/eller at saksøkte er blitt varslet til eller på annen måte har fått vite om forretningen.
Sparebanken NOR begjærte 10. juni 1992 utlegg overfor Per Margel som hadde stilt seg som selvskyldnerkausjonist for et lån som Geir Waade hadde tatt opp i banken. Utleggsbegjæringen ble sendt til namsmannen i Oslo, og som saksøktes adresse ble oppgitt Hoffsjef Løvenskjolds vei 27 i Oslo. Namsmannen i Oslo holdt 9. juli 1992 utleggsforretning på den oppgitte adresse med intet til utlegg. Ifølge fremlagt utskrift fra folkeregisteret hadde Margel 1. mai 1992 flyttet til Bærum, og denne flyttingen ble registrert i folkeregisteret 12. juni 1992. Margel flyttet senere til Kongsberg, og 24. april 2001 holdt namsmannen i Kongsberg utleggsforretning hvor det ble tatt utlegg i en personbil. Margel påklagde utlegget. Han gjorde bl.a. gjeldende at utleggsforretningen av namsmannen i Oslo 9. juli 1992 ikke hadde gitt en ny foreldelsesfrist på 10 år etter foreldelsesloven § 21 nr. 3 da namsmannen ikke var stedlig kompetent og Margel ikke var blitt varslet til eller på annen måte fått vite om forretningen. På dette grunnlag hevdet han at kravet var foreldet. Lagmannsretten tok ikke stilling til om namsmannen i Oslo hadde vært stedlig kompetent, men kom på grunnlag av "en samlet vurdering" av partenes interesser til at utleggsforretningen fra 1992 virket fristfornyende og stadfestet utleggsforretningen. Høyesterett fremholdt at det som er avgjørende for om en utleggsforretning skal ha fristfornyende virkning etter foreldelsesloven § 21 nr. 3, er om forretningen er fremmet uten at saksøkeren har fått full dekning. Så lenge forretningen ikke blir opphevd eller endret - for eksempel etter klage - må forretningen gi en ny frist på 10 år selv om den er holdt av en namsmann som ikke er stedlig kompetent. En utleggsforretning kan heller ikke bli ansett som en nullitet om saksøkte ikke er blitt varslet til eller på annen måte fått vite om forretningen. Selv om lagmannsrettens vurderingstema ikke var riktig, ble kjæremålet over lovtolkingen forkastet, da feilen ikke hadde hatt betydning for resultatet. Bortsett fra at lagmannsretten ikke hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for størrelsen av det beløp utlegget skulle gjelde for, ble også kjæremål over mangelfulle kjennelsesgrunner forkastet.
Hovedspørsmålet i saken var om det er et vilkår for at en utleggsforretning som blir fremmet med intet til utlegg, skal gi en ny foreldelsesfrist på 10 år etter foreldelsesloven § 21 nr. 3, at utleggsforretningen er holdt av stedlig kompetent namsmann, og/eller at saksøkte er blitt varslet til eller på annen måte har fått vite om forretningen.
Sparebanken NOR begjærte 10. juni 1992 utlegg overfor Per Margel som hadde stilt seg som selvskyldnerkausjonist for et lån som Geir Waade hadde tatt opp i banken. Utleggsbegjæringen ble sendt til namsmannen i Oslo, og som saksøktes adresse ble oppgitt Hoffsjef Løvenskjolds vei 27 i Oslo. Namsmannen i Oslo holdt 9. juli 1992 utleggsforretning på den oppgitte adresse med intet til utlegg. Ifølge fremlagt utskrift fra folkeregisteret hadde Margel 1. mai 1992 flyttet til Bærum, og denne flyttingen ble registrert i folkeregisteret 12. juni 1992. Margel flyttet senere til Kongsberg, og 24. april 2001 holdt namsmannen i Kongsberg utleggsforretning hvor det ble tatt utlegg i en personbil. Margel påklagde utlegget. Han gjorde bl.a. gjeldende at utleggsforretningen av namsmannen i Oslo 9. juli 1992 ikke hadde gitt en ny foreldelsesfrist på 10 år etter foreldelsesloven § 21 nr. 3 da namsmannen ikke var stedlig kompetent og Margel ikke var blitt varslet til eller på annen måte fått vite om forretningen. På dette grunnlag hevdet han at kravet var foreldet. Lagmannsretten tok ikke stilling til om namsmannen i Oslo hadde vært stedlig kompetent, men kom på grunnlag av "en samlet vurdering" av partenes interesser til at utleggsforretningen fra 1992 virket fristfornyende og stadfestet utleggsforretningen. Høyesterett fremholdt at det som er avgjørende for om en utleggsforretning skal ha fristfornyende virkning etter foreldelsesloven § 21 nr. 3, er om forretningen er fremmet uten at saksøkeren har fått full dekning. Så lenge forretningen ikke blir opphevd eller endret - for eksempel etter klage - må forretningen gi en ny frist på 10 år selv om den er holdt av en namsmann som ikke er stedlig kompetent. En utleggsforretning kan heller ikke bli ansett som en nullitet om saksøkte ikke er blitt varslet til eller på annen måte fått vite om forretningen. Selv om lagmannsrettens vurderingstema ikke var riktig, ble kjæremålet over lovtolkingen forkastet, da feilen ikke hadde hatt betydning for resultatet. Bortsett fra at lagmannsretten ikke hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for størrelsen av det beløp utlegget skulle gjelde for, ble også kjæremål over mangelfulle kjennelsesgrunner forkastet.