Ulovlig oppbevaring av heroin - krav om dokumentinnsyn (Kortversjon av saken)
05.09.2002, 2002/1093, straffesak. KJÆREMÅL (Saken er forkortet - fulltekstversjon er lagt ut)
§§ 264 og 292 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet mot A
§§ 264 og 292 annet ledd
Den offentlige påtalemyndighet mot A
Aasland, Bruzelius og Utgård
Saken gjaldt et kjæremål fra påtalemyndigheten over Borgarting lagmannsretts avgjørelse om å gi forsvareren innsyn i saksdokumenter vedrørende politiets etterforskning i narkotikasak. A var tiltalt for ulovlig oppbevaring av 35 kg heroin. På bakgrunn av fremkomne opplysninger ønsket forsvareren innsyn for å se om det kunne foreligge ulovlige etterforskningsmetoder (provokasjon) i saken.
Kravet om dokumentinnsyn ble brakt inn for Oslo forhørsrett, som ikke gav forsvareren medhold. Han påkjærte forhørsrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett, som ved første gangs behandling 11. februar 2002 opprettholdt forhørsrettens avgjørelse. Etter et kjæremål opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 7. mars 2002 lagmannsrettens avgjørelse pga. saksbehandlingsfeil. Feilen besto i at lagmannsretten ikke hadde gjennomgått de dokumenter forsvareren krevde innsyn i. Lagmannsretten behandlet saken på nytt 26. juli 2002, og gav forsvareren tillatelse til innsyn i fem bestemte dokumenter. Påtalemyndigheten bragte saken videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter loven bare kan overprøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. I kjæremålet gjorde påtalemyndigheten bl.a. gjeldende at det ville medføre risiko for represalier mot politiets informanter dersom dokumentinnsyn ble tillatt, og at lagmannsretten ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Påtalemyndigheten hevdet også at det i straffeprosessloven måtte anses å være nedfelt et prinsipp om vern av politiets kilder. Det ble også vist til at norsk politi hadde fått den aktuelle informasjon av utenlandsk politi/påtalemyndighet under lovnad om ikke å legge opplysningene inn i sakens dokumenter. Dersom innsyn ble tillatt, ville påtalemyndigheten derfor måtte frafalle tiltalen i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet 5. september 2002. Det forelå ingen feil i lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling. Lagmannsretten hadde med bindende virkning lagt til grunn at dokumentene kunne være relevante for avgjørelsen av straffesaken. Kjæremålsutvalget konstaterte at det ikke er lovhjemmel for å nekte forsvareren innsyn i de aktuelle dokumenter. Straffeprosessloven har enkelte regler om unntak fra innsynsretten (i § 264 og § 292 annet ledd), men ingen av disse kom til anvendelse i dette tilfellet. Kjæremålsutvalget viste bl.a. til en avgjørelse av Høyesterett fra 1991 (Rt. 1991 side 1142). Lovens regler om anonym vitneførsel var ikke påberopt og kom heller ikke til anvendelse i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg anså at domstolene ikke uten lovhjemmel kunne foreta en beskjæring av straffeprosesslovens regler om retten til dokumentinnsyn. Kjæremålsutvalget kunne i og for seg se betydningen av de behov for tilbakeholdelse av dokumenter som påtalemyndigheten påberopte seg, men det må være opp til lovgiveren (Stortinget) å ta stilling til de vanskelige avveiningsspørsmål som reiser seg når disse behov skal holdes opp mot hensynet til sakens opplysning. (Denne saken foreligger også i sin helhet på nettsidene.)
Saken gjaldt et kjæremål fra påtalemyndigheten over Borgarting lagmannsretts avgjørelse om å gi forsvareren innsyn i saksdokumenter vedrørende politiets etterforskning i narkotikasak. A var tiltalt for ulovlig oppbevaring av 35 kg heroin. På bakgrunn av fremkomne opplysninger ønsket forsvareren innsyn for å se om det kunne foreligge ulovlige etterforskningsmetoder (provokasjon) i saken.
Kravet om dokumentinnsyn ble brakt inn for Oslo forhørsrett, som ikke gav forsvareren medhold. Han påkjærte forhørsrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett, som ved første gangs behandling 11. februar 2002 opprettholdt forhørsrettens avgjørelse. Etter et kjæremål opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg 7. mars 2002 lagmannsrettens avgjørelse pga. saksbehandlingsfeil. Feilen besto i at lagmannsretten ikke hadde gjennomgått de dokumenter forsvareren krevde innsyn i. Lagmannsretten behandlet saken på nytt 26. juli 2002, og gav forsvareren tillatelse til innsyn i fem bestemte dokumenter. Påtalemyndigheten bragte saken videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som etter loven bare kan overprøve lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. I kjæremålet gjorde påtalemyndigheten bl.a. gjeldende at det ville medføre risiko for represalier mot politiets informanter dersom dokumentinnsyn ble tillatt, og at lagmannsretten ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Påtalemyndigheten hevdet også at det i straffeprosessloven måtte anses å være nedfelt et prinsipp om vern av politiets kilder. Det ble også vist til at norsk politi hadde fått den aktuelle informasjon av utenlandsk politi/påtalemyndighet under lovnad om ikke å legge opplysningene inn i sakens dokumenter. Dersom innsyn ble tillatt, ville påtalemyndigheten derfor måtte frafalle tiltalen i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet 5. september 2002. Det forelå ingen feil i lagmannsrettens lovtolking eller saksbehandling. Lagmannsretten hadde med bindende virkning lagt til grunn at dokumentene kunne være relevante for avgjørelsen av straffesaken. Kjæremålsutvalget konstaterte at det ikke er lovhjemmel for å nekte forsvareren innsyn i de aktuelle dokumenter. Straffeprosessloven har enkelte regler om unntak fra innsynsretten (i § 264 og § 292 annet ledd), men ingen av disse kom til anvendelse i dette tilfellet. Kjæremålsutvalget viste bl.a. til en avgjørelse av Høyesterett fra 1991 (Rt. 1991 side 1142). Lovens regler om anonym vitneførsel var ikke påberopt og kom heller ikke til anvendelse i saken. Høyesteretts kjæremålsutvalg anså at domstolene ikke uten lovhjemmel kunne foreta en beskjæring av straffeprosesslovens regler om retten til dokumentinnsyn. Kjæremålsutvalget kunne i og for seg se betydningen av de behov for tilbakeholdelse av dokumenter som påtalemyndigheten påberopte seg, men det må være opp til lovgiveren (Stortinget) å ta stilling til de vanskelige avveiningsspørsmål som reiser seg når disse behov skal holdes opp mot hensynet til sakens opplysning. (Denne saken foreligger også i sin helhet på nettsidene.)