Krav om oppløsning av eiendomssameie etter sameieloven § 15

Rieber-Mohn, Mitsem, Utgård, Coward og Dolva

Bjørneboe, som er forfatter, kjøpte i 1981 en avsides eiendom på Skåtøy i Kragerø kommune og oppførte et bolighus og et uthus på eiendommen. Han søkte etter en tid om bruksendring slik at bolighuset og uthuset kunne brukes som fritidseiendommer, og dessuten om deling av eiendommen i to like store tomter. Kommunen ga ikke tillatelse til bruksendring, og noe salg med fradeling ble ikke aktuelt. I stedet solgte Bjørneboe en ideell andel på 2/3 av eiendommen, inkludert bruksrett til bolighuset, og flyttet selv inn i uthuset som var innredet til atelier/dikterstue. Sameieavtale ble inngått i 1984. Det var meningen mellom partene at Bjørneboe skulle bo på eiendommen og oppfylle boplikten, mens kjøperen skulle bruke hovedhuset som fritidseiendom.

I 1999 oppsto det konflikt mellom partene. Bjørneboe følte seg tiltagende forstyrret av personer som bodde i hovedhuset i sommermånedene. Det endte med at han begjærte sameiet oppløst ved salg i namsrettens regi, jf. sameielovens § 15 annet ledd. Herredsretten tok begjæringen til følge, mens lagmannsretten etter anke frifant sameiepartneren. Høyesterett kom - som lagmannsretten - til at sameielovens § 15 ikke gjelder mellom partene. Ut fra en fortolkning av sameieavtalen og partenes forutsetninger ved avtaleinngåelsen, fant man at lovens regler om oppløsning var satt til side, eller iallfall at dette fulgte av "serlege rettshøve", jf. lovens § 1 annet ledd. Høyesterett fant dekning for å si at det forelå en ekstraordinær sameieavtale, som på en rekke punkter søkte å etablere en fysisk oppdeling av sameiegjenstanden i strid med flere bestemmelser i sameieloven og i dårlig harmoni med et sameies sentrale kjennetegn. Partene tok med avtalen sikte på en varig ordning, som lå mest mulig opp til den bruksendring som Bjørneboe først søkte om, men ikke fikk tillatelse til, noe som medførte at deling ikke ble gjennomført den gang. Noen oppløsningsrett forelå følgelig ikke.