Anke over uteblivelsesdom - spørsmål om gyldig forfall
19.03.2003, 2001/1165, sivil sak, anke
Tvistemålsloven § 353 første ledd
A (advokat Raymond Gustav Engelsen) mot B (advokat Jan H. Rasmussen)
Tvistemålsloven § 353 første ledd
A (advokat Raymond Gustav Engelsen) mot B (advokat Jan H. Rasmussen)
Gjølstad, Oftedal Broch, Støle, Rieber-Mohn og Schei
B og hans prosessfullmektig uteble fra hovedforhandlingen, og byretten avsa uteblivelsesdom. Dagen før hadde prosessfullmektigen begjært saken utsatt under henvisning til legeerklæring for B. I korrespondanse samme dag meddelte dommeren at han ikke fant opplysningene i attesten tilstrekkelige til å utsette saken.
B påanket uteblivelsesdommen og gjorde gjeldende at han hadde gyldig forfall. Lagmannsretten mente at det ikke var adgang til å avsi uteblivelsesdom og opphevet dommen. A påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Høyesterett tok anken til følge, idet det ikke ble funnet å være feil ved byrettens saksbehandling eller rettsanvendelse, jf. tvistemålsloven § 353 første ledd. Gyldig forfall innebærer at sykdom eller annen hindring gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte. Parten må sannsynliggjøre at han har gyldig forfall. Ved sykdom skjer dette vanligvis ved fremleggelse av legeerklæring. Retten avgjør om det foreligger gyldig forfall. I det konkrete tilfellet kunne legeerklæringen reise spørsmål om Bs tilstand var av en slik karakter at den hindret ham i å møte eller gjorde dette uforholdsmessig byrdefullt. Byretten hadde gjort det klart at det måtte nærmere opplysninger til, uten at dette hadde avstedkommet forsøk på ytterligere dokumentasjon eller opplysninger. Høyesterett fant at det var en riktig vurdering når byretten da kom til at B ikke hadde sannsynliggjort at han hadde gyldig forfall.
B og hans prosessfullmektig uteble fra hovedforhandlingen, og byretten avsa uteblivelsesdom. Dagen før hadde prosessfullmektigen begjært saken utsatt under henvisning til legeerklæring for B. I korrespondanse samme dag meddelte dommeren at han ikke fant opplysningene i attesten tilstrekkelige til å utsette saken.
B påanket uteblivelsesdommen og gjorde gjeldende at han hadde gyldig forfall. Lagmannsretten mente at det ikke var adgang til å avsi uteblivelsesdom og opphevet dommen. A påanket lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett. Høyesterett tok anken til følge, idet det ikke ble funnet å være feil ved byrettens saksbehandling eller rettsanvendelse, jf. tvistemålsloven § 353 første ledd. Gyldig forfall innebærer at sykdom eller annen hindring gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å møte. Parten må sannsynliggjøre at han har gyldig forfall. Ved sykdom skjer dette vanligvis ved fremleggelse av legeerklæring. Retten avgjør om det foreligger gyldig forfall. I det konkrete tilfellet kunne legeerklæringen reise spørsmål om Bs tilstand var av en slik karakter at den hindret ham i å møte eller gjorde dette uforholdsmessig byrdefullt. Byretten hadde gjort det klart at det måtte nærmere opplysninger til, uten at dette hadde avstedkommet forsøk på ytterligere dokumentasjon eller opplysninger. Høyesterett fant at det var en riktig vurdering når byretten da kom til at B ikke hadde sannsynliggjort at han hadde gyldig forfall.