Årsakssammenheng og erstatningsutmåling - dykker skadet i kollisjon
18.03.2003, 2002/720, sivil sak, anke
Erstatningsrett. skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum
A (advokat Ian W. Kenworthy) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset) og Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset) mot A (advokat Ian W. Kenworthy)
Erstatningsrett. skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum
A (advokat Ian W. Kenworthy) mot Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset) og Gjensidige NOR Forsikring (advokat Willy Nesset) mot A (advokat Ian W. Kenworthy)
Matningsdal, Stabel, Bruzelius, Flock og Dolva
A pådro seg i september 1997 en skulderskade da han på sykkel kolliderte med en bil som ikke overholdt vikeplikten. Skulderskaden påførte ham ca. 5 % medisinsk invaliditet. A, som på skadetidspunktet var 48 år gammel, har etter ulykken oppgitt sitt yrke som metningsdykker i Nordsjøen, og har krevd erstatning for lidt og fremtidig inntektstap av bilens forsikringsselskap, Gjensidige NOR Forsikring.
Under saksforberedelsen for byretten ble partene enige om at A skulle undersøkes av en dykkerlege. Undersøkelsen fant sted ved årsskiftet 1999/2000. Dykkerlegen erklærte A i stand til videre dykking, og utstedte helsesertifikat. A mente imidlertid at skulderskaden påførte ham slike smerter at han ikke kunne fortsette sitt dykkingen. Etter klage fra ham opphevet Statens helsetilsyn helseerklæringen. Høyesterett kom, i likhet med lagmannsretten, til at det var årsakssammenheng mellom skulderskaden og at A hadde oppgitt sin dykkerkarriere. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at A ville ha fortsatt metningsdykkingen til og med fylte 58 år, og tok videre As påstand til følge om at han fra og med 1999 til og med 2007 årlig ville ha tjent kr 1 273 000. Med hjemmel i skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum lempet imidlertid lagmannsretten inntekten det enkelte året til kr 700 000. Inklusive allerede utbetalt erstatning tilkjente lagmannsretten ca. 3,1 millioner kroner. Høyesterett kom derimot til at det ikke kunne legges til grunn at A ville ha fortsatt metningsdykkingen ut over fylte 55 år. Det ble videre vist til at han de tre siste årene før skaden i gjennomsnitt hadde tjent ca. kr 500 000. Når det da anføres at det ville ha skjedd en så betydelig økning som i dette tilfellet, skjerpes kravet til hvilke bevis som må fremlegges for at det påståtte tapet skal være sannsynliggjort. Etter dette la Høyesterett til grunn en årsinntekt uten skaden på ca. kr 800 000. Med dette inntektsnivået var det ikke foranledning for å gå inn på spørsmålet om lemping eller om det skulle oppstilles et "borgerlig jevnmål" som forsikringsselskapet hadde påberopt seg. Den erstatningen som ble tilkjent var av omtrent samme omfang som det beløpet som ble tilkjent av lagmannsretten.
A pådro seg i september 1997 en skulderskade da han på sykkel kolliderte med en bil som ikke overholdt vikeplikten. Skulderskaden påførte ham ca. 5 % medisinsk invaliditet. A, som på skadetidspunktet var 48 år gammel, har etter ulykken oppgitt sitt yrke som metningsdykker i Nordsjøen, og har krevd erstatning for lidt og fremtidig inntektstap av bilens forsikringsselskap, Gjensidige NOR Forsikring.
Under saksforberedelsen for byretten ble partene enige om at A skulle undersøkes av en dykkerlege. Undersøkelsen fant sted ved årsskiftet 1999/2000. Dykkerlegen erklærte A i stand til videre dykking, og utstedte helsesertifikat. A mente imidlertid at skulderskaden påførte ham slike smerter at han ikke kunne fortsette sitt dykkingen. Etter klage fra ham opphevet Statens helsetilsyn helseerklæringen. Høyesterett kom, i likhet med lagmannsretten, til at det var årsakssammenheng mellom skulderskaden og at A hadde oppgitt sin dykkerkarriere. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at A ville ha fortsatt metningsdykkingen til og med fylte 58 år, og tok videre As påstand til følge om at han fra og med 1999 til og med 2007 årlig ville ha tjent kr 1 273 000. Med hjemmel i skadeserstatningsloven § 5-2 annet punktum lempet imidlertid lagmannsretten inntekten det enkelte året til kr 700 000. Inklusive allerede utbetalt erstatning tilkjente lagmannsretten ca. 3,1 millioner kroner. Høyesterett kom derimot til at det ikke kunne legges til grunn at A ville ha fortsatt metningsdykkingen ut over fylte 55 år. Det ble videre vist til at han de tre siste årene før skaden i gjennomsnitt hadde tjent ca. kr 500 000. Når det da anføres at det ville ha skjedd en så betydelig økning som i dette tilfellet, skjerpes kravet til hvilke bevis som må fremlegges for at det påståtte tapet skal være sannsynliggjort. Etter dette la Høyesterett til grunn en årsinntekt uten skaden på ca. kr 800 000. Med dette inntektsnivået var det ikke foranledning for å gå inn på spørsmålet om lemping eller om det skulle oppstilles et "borgerlig jevnmål" som forsikringsselskapet hadde påberopt seg. Den erstatningen som ble tilkjent var av omtrent samme omfang som det beløpet som ble tilkjent av lagmannsretten.