Beregning av kommunale vann- og kloakkgebyrer.
06.02.2003, 2002/525, sivil sak, anke
Vann- og kloakkavgiftsloven § 2
Forte AS (advokat Per Jan Selmer) mot Stavanger kommune (advokat Per Sandvik)
Vann- og kloakkavgiftsloven § 2
Forte AS (advokat Per Jan Selmer) mot Stavanger kommune (advokat Per Sandvik)
Lund, Tjomsland, Stabel, Bruzelius og Dolva
Spørsmålet i saken var om Stavanger kommunes beregning av såkalt arealavhengig minstegebyr, som ble betalt av næringseiendommer med installert vannmåler, har hjemmel i vann- og kloakkavgiftsloven av 31. mai 1974 og tilhørende forskrifter - Miljøverndepartementets rammeforskrift av 10. januar 1995 og Stavanger kommunes forskrifter for vann- og kloakkavgifter av september samme år. Den ankende part - saksøkeren - mente at det ikke kunne beregnes minstegebyr per m2 for hver enkelt næringseiendom, men at det måtte fastsettes ett gebyr for alle næringseiendommene eller for kategorier av dem.
Anken førte ikke frem. Etter loven og rammeforskriften var en vesentlig begrunnelse for minstegebyret at kommunens faste utgifter skulle fordeles etter hva det kostet å føre vann og kloakk til hver enkelt næringseiendom. Selv om det var vanskelig å forstå at utgiftene ville variere med størrelsen av bebyggelsen på den enkelte eiendom, virket det, på bakgrunn av at større eiendommer gjennomgående vil trenge større dimensjonerte anlegg, likevel ikke urimelig å belaste næringseiendommene minstegebyr i forhold til størrelsen. Så lenge rammeforskriften ikke inneholdt mer entydige retningslinjer for beregningen, falt kommunens ordning derfor ikke utenfor de vide rammer som loven og rammeforskriften hadde trukket opp for kommunenes frihet i valg av løsninger. En anførsel om at gebyret var for høyt og ledet til at 80 prosent av eiendommene betalte minstegebyr, førte heller ikke frem. At så mange betalte minstegebyr, var en følge av at disse hadde lavt vannforbruk som ikke sto i forhold til kommunens faste kostnader med å betjene dem.
Spørsmålet i saken var om Stavanger kommunes beregning av såkalt arealavhengig minstegebyr, som ble betalt av næringseiendommer med installert vannmåler, har hjemmel i vann- og kloakkavgiftsloven av 31. mai 1974 og tilhørende forskrifter - Miljøverndepartementets rammeforskrift av 10. januar 1995 og Stavanger kommunes forskrifter for vann- og kloakkavgifter av september samme år. Den ankende part - saksøkeren - mente at det ikke kunne beregnes minstegebyr per m2 for hver enkelt næringseiendom, men at det måtte fastsettes ett gebyr for alle næringseiendommene eller for kategorier av dem.
Anken førte ikke frem. Etter loven og rammeforskriften var en vesentlig begrunnelse for minstegebyret at kommunens faste utgifter skulle fordeles etter hva det kostet å føre vann og kloakk til hver enkelt næringseiendom. Selv om det var vanskelig å forstå at utgiftene ville variere med størrelsen av bebyggelsen på den enkelte eiendom, virket det, på bakgrunn av at større eiendommer gjennomgående vil trenge større dimensjonerte anlegg, likevel ikke urimelig å belaste næringseiendommene minstegebyr i forhold til størrelsen. Så lenge rammeforskriften ikke inneholdt mer entydige retningslinjer for beregningen, falt kommunens ordning derfor ikke utenfor de vide rammer som loven og rammeforskriften hadde trukket opp for kommunenes frihet i valg av løsninger. En anførsel om at gebyret var for høyt og ledet til at 80 prosent av eiendommene betalte minstegebyr, førte heller ikke frem. At så mange betalte minstegebyr, var en følge av at disse hadde lavt vannforbruk som ikke sto i forhold til kommunens faste kostnader med å betjene dem.