Bygging av gang- og sykkelvei som vilkår for dispensasjon fra reguleringsplan

Oftedal Broch, Flock, Mitsem, Utgård og Aasland

I samarbeid med Løvenskiold utarbeidet Bærum kommune i 1983 en reguleringsplan for utbygging av området Bærums Verk, som er eiet av Løvenskiold. Utbyggingen bestod av rehabilitering av eldre småhusbebyggelse og flere bevaringsverdige industribygg, dessuten av et forretningssenter og et P-hus. Rehabiliteringen skjedde i 1985-86, mens forretningssenteret og P-huset ble utsatt, og først gjennomført 10 år senere. Reguleringsområdet er smalt og langstrakt, beliggende mellom elven Lomma og riksvei 168, Lommedalsveien. Det var innregulert en offentlig gangvei gjennom området, samtidig som eksisterende fortau på tilsvarende del av Lommedalsveien var planlagt revet, og veien noe omlagt. Dermed ble gangveien eneste vei for myke trafikanter gjennom denne del av området.

I forbindelse med Lommedalsveiens omlegging og fjerningen av fortauet anla Bærum kommune i 1984 en midlertidig gang- og sykkelvei over Løvenskiolds grunn og forpliktet seg samtidig til at denne veien ikke skulle hindre de utbyggingsplaner Løvenskiold måtte fremme i området. Den innregulerte gangveien er aldri blitt bygget. Det viste seg at den var feilaktig inntegnet og ville dels legges gjennom bestående bygg. Dertil var den - også bortsett fra feilen - uhensiktsmessig som sykkelvei. Løvenskiold sendte i 1995 inn foreløpig byggemelding på forretningssenteret og P-huset og søknad om dispensasjon fra reguleringsplanen. I 1996 sendte han så inn revidert byggemelding. Ved søknaden i 1995 var en gang- og sykkelvei tegnet inn i egen trasé parallelt med Lommedalsveien. I 1996 ble dette endret til et forslag om fortau langs veien. Dispensasjon ble gitt, og det ble samtidig satt vilkår om bygging av gang- og sykkelvei i separat trasé, som skulle godkjennes av Statens vegvesen Akershus (SVA) før brukstillatelse for nytt varehus kunne gis. Løvenskiold bygget veien, og krevet refusjon fra SVA for kostnadene. Vilkåret ble hevdet å være ugyldig, fordi det var uten sammenheng med dispensasjonssøknaden. Kravet førte ikke frem. Når reguleringsplanen ikke hadde noen tilfredsstillende løsning for gående og syklister, talte meget for at dette var tilstrekkelig til å knytte vilkåret om gang- og sykkelvei til dispensasjonen, selv om kravet til vei oppstod direkte som følge av utbyggingstiltaket, og ikke spesifikt som følge av de avvik som dispensasjonen gjaldt. Det var likevel ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette spørsmål, fordi alternativet til dispensasjon ville vært en ny regulering, der behovet for gang- og sykkelvei ville blitt vurdert ut fra dagens situasjon. Ny regulering ville imidlertid forsinket prosessen og påført Løvenskiold et betydelig tap. På denne bakgrunn mente Høyesterett at den forenklede fremgangsmåten, som Løvenskiold hadde tatt initiativet til og som direkte tjente Løvenskiolds interesser, burde aksepteres, og at dette måtte føre til at vilkåret om anlegg og bekostning av ny gang- og sykkelvei var gyldig, selv om det skulle ligge i ytterkant av hvilke vilkår som kunne stilles i en slik forenklet saksbehandling.